Mord i maurtua

May B. Lund Om forfatteren
Artikkel

Wahlberg, K.

Jenta med maiblomstene

411 s. Oslo: Bazar forlag, 2007. Pris NOK 349

ISBN 978-82-8087-165-7

Tittelen krimdronning er en klisjé, og både i Norge og i Sverige er det trangt på tronen. Når Karin Wahlberg lanseres som ny krimdronning i Sverige, er det i konkurranse med etablerte storheter som Maj Sjöwall, Kerstin Ekman og Liza Marklund. For å nevne noen.

Karin Wahlberg er medisiner – gynekolog og fødselslege. At leger skriver kriminalromaner er ikke noe nytt: Sir Arthur Conan Doyle var lege og skapte Dr. Watson, som trofast lot seg belære av Sherlock Holmes i utallige eventyr. Men det at han var lege, bidro ikke til mysterienes løsning.

For tiden er trenden at legevitenskapen – og beslektede disipliner – spiller en stadig større rollen innenfor kriminallitteraturen og ikke minst på TV. Serien Bones er et godt eksempel. Den baserer seg på karakteren Temperance Brennan, skapt av den anerkjente forfatteren og rettsantropologen Kathy Reichs, og mysteriene løses i hovedsak ved bruk av avanserte rettsmedisinske og antropologiske metoder.

I denne gruppen er Karin Wahlberg ikke. Og man undres over hvorfor det da er et poeng for forlaget å fremheve at forfatteren er lege. Men hun er altså populær – hennes siste bok er solgt i 165 000 eksemplarer, og hun er oversatt til flere språk. Og etter lesingen undres man også over det.

Karin Wahlbergs litterære metode er en slags sosialrealisme – utvilsomt svensk og til tider irriterende politisk korrekt. I Jenta med maiblomstene setter hun kikkerten på en småby i Sverige, og det myldrer frem personer fra ulike miljøer og grupper, fra rekkehus, villaer og blokker, et sykehus og en politistasjon. De driver alle på med sitt, strever med sitt. Dersom det skulle være et sentralt poeng, måtte det være at det profesjonelle alltid fortaper seg i det private. Personene i historien er høyst ordinære. De lever ordinære liv. Det er ikke noe galt i å ta utgangspunkt i det dagligdagse, men for at det skal fungere som litteratur – og bli interessant – må det ordinære løftes opp til noe mer. Ellers blir det trivielt og flatt og kjedelig, slik som i denne boken. Stilen er beskrivende og detaljrik. Vi presenteres for en rekke personer, men de fleste er rene statister uten handlingsdrivende roller.

I en vaskekjeller i den lille byen blir en eldre kvinne overfalt og så skamslått at hun senere dør av skadene. Hvem er morderen? Politiets kvinner og menn går i gang med sine intervjuer (rettsmedisinen glimrer med sitt fravær), og etter hvert vet vi selvsagt litt mer om alle, deriblant de som kjente henne. Men leserne – på linje med politiet – føler en tiltakende matthet overfor den stillstand og vaghet som preger alle relasjoner, motiver og karakterer. Kvinnen som ble drept var ikke enkel, men den eneste bekreftelsen vi får for det – som ikke er et postulat – er at noen har drept henne. Og piken med maiblomstene, som har gitt navn til tittelen, henne ser ingen. Inntil hun forsvinner.

Er dette spennende? Egentlig ikke. I mylderet av personer blir vi aldri kjent med verken drapsofferet eller gjerningsmannen, de forblir ordinære og uinteressante, slik som miljøet omkring dem. Politiets etterforskning? Igjen det private og dagligdagse – etterforskernes privatliv og utallige møter med kaffe og kringle. Og det er da også tilfeldigheter som gjør at saken til slutt blir løst. Vi ønsker oss til tider – og mer og mer – et mikroskop på personer og miljø i stedet for en kikkert. En avslørende dialog i stedet for lange beskrivelser. Utvikling og handling i stedet for avhandling. Men kanskje det er her fascinasjonen ligger for de tusenvis av lesere – i beskrivelsen av liv som godt kunne vært våre egne. Slik vi fascineres av å studere det yrende livet i maurtua på varme sommerdager.

Boken er oversatt av Tor Edvin Dahl, og språket flyter stort sett greit. At primærvakten kalles primærjourhavende (mens bakvakt er bakvakt), får vi bære over med.

Anbefalte artikler