Døden som læremester

Torleiv Ole Rognum Om forfatteren
Artikkel

Foto Geir Otto Johansen

«Mortui vivos docent» (de døde underviser de levende) står det på veggen i mange obduksjonssaler – men med fallende obduksjonsrate lærer vi mindre og mindre. I Norge obduseres 11 % av de døde. For å ha en valid dødsårsaksstatistikk må man opp mot 30 %. Vår statistikk er derfor ubrukelig som helseindikator.

Moderne medisin kan føres tilbake til Vesalius (1514 – 64). Middelalderens medisinere brydde seg ikke med å undersøke normal og sykelig anatomi, de henviste til Galenos og andre autoriteter fra oldtiden. Vesalius’ obduksjoner var starten på vår tids innsikt i anatomi, fysiologi og sykdom. Uten obduksjoner hadde vi kanskje fortsatt hatt forestillingen at sykdom skyldes ubalanse mellom kroppens safter? De gamle klinikeres visitt gikk først til de levende pasientene, deretter til obduksjonssalen. I dag tenker mange at det er unødvendig, de har jo sett alt på CT- og MR-bilder. Dette er beklagelig, siden man vet at obduksjonen svært ofte avdekker nye funn.

Obduksjonsforskriftene som trådte i kraft 1.4. 2004 innebærer strengere krav om informasjon til de pårørende. Det er bra. Likevel, detaljnivået i informasjonen er lite skjønnsomt: Hva menes f.eks. med at prøver fra obduksjonen kan bli benyttet til å fremstille biologiske produkter?

En høy obduksjonsrate er nødvendig for rettssikkerheten. Per 1 000 rettslige obduksjoner der man på forhånd ikke har spesielle mistanker, oppdages 1 – 2 drap. Nedgangen fra 3 000 rettslige obduksjoner per år i slutten av 1980-årene til ca. 1 750 per år betyr trolig to uoppdagede drap hvert år.

Mange mente Vesalius krenket de døde ved å skjære i dem. Menneskenes følelser er de samme i dag. Utfordringen er derfor å ivareta hensynet til både de følelsesmessige og de medisinske sidene. Obduksjoner skal utføres med verdighet og respekt og i takknemlighet for at de døde underviser de levende.

Anbefalte artikler