En fortelling verd å lytte til
– Du kjente at det var noe som ikke stemte. Hva tenkte du da?
– Det har gått masse forskjellige tanker gjennom hodet mitt. Jeg har jo opp gjennom årene nytt godt av helsevesenet. Uten den moderne medisinen hadde jeg for eksempel trolig fått amputert venstre arm i en alder av 14 år.
Et fotballuhell hadde gitt ham åpen fraktur med påfølgende osteomyelitt. Han var en av de første i landet som fikk penicillin og ble helt frisk, uten varig men. En operasjon for kolescystitt og en for isjias gikk også bra – til slutt. Han var sin egen innleggende lege. Vi ler og rister på hodet begge to.
– Men etter hvert er jeg blitt litt engstelig for å bli sett på som en tullebukk som kommer farende for enhver ting. I og for seg har jeg jo hatt reelle sykdommer, men man vil jo nødig bli regnet som hypokonder – rett og slett. Så da jeg begynte å få hevelse i den høyre leggen, fant jeg alle mulige unnskyldninger for ikke å gjøre noen ting.
Grunnene var flere. En svoger døde, og søsteren trengte støtte. Deretter skulle han feire gullbryllup. Han og kona hadde bestilt utenlandstur. Han kunne jo ikke skuffe henne. Så de reiste av gårde, og det ble en veldig trivelig ferie.
Men da han begynte å kjenne press i låret når han gikk litt raskt og fikk markerte venetegninger i samme region, bestemte han seg for å bli nærmere undersøkt. Denne dagen hadde han dessuten kjent seg litt tungpusten ved rask gange, men han hadde ingen smerter i brystet. Han regnet med at han hadde høy, dyp venetrombose, og derfor nærmest tvang han seg til innleggelse.
For kollegene på den indremedisinske avdelingen sa: «Ja, du har en dyp venetrombose i leggen. Vi kan gjøre sånn og sånn, men sykehusinnleggelse er det vel ikke noen grunn til.» Men Erikssen forlangte likevel å bli innlagt. Han fikk sin mistanke bekreftet: En flotterende trombe helt opp til lyskebåndet og dessuten noe nedsatt surstoffmetning. Ja, da har jeg lungeemboluser, tenkte han. Høy, dyp venetrombose er nærmest ensbetydende med det (1). Men kollegene var uenige med ham, for røntgen thorax var helt normalt. De gikk likevel med på å bestille av spiral-CT – som viste at begge lungene var fulle av emboluser.
Han fikk konvensjonell behandling med heparin og etter hvert warfarin, og surstoffmetningen bedret seg. Parallelt med dette forsvant dyspneen. Beinet fikk normalt omfang etter at han hadde tisset ut tre kilo væske i løpet av de første dagene etter innleggelsen.
Fra symptomene startet og til han la seg inn var det altså gått åtte uker. I løpet av denne tiden, omtrent midtveis mellom svogerens død og gullbryllupsturen, hadde han en litt ekkel fornemmelse – nærmest som en vibrasjon midt i brystet av fem til ti minutters varighet.
– Da må jeg si at da trodde jeg at dette var en lungeembolus som forbigående satt fast i pulmonalostiet og så forsvant ut i lungene.
– Og likevel tenkte du at du ikke ville skuffe din kone?
– Selvsagt. Jeg ville ikke skremme henne. Å avbestille turen var ikke aktuelt.
– Men om du hadde dødd av dette?
– Ja, men jeg lagret den tanken bakerst i hodet og prøvde å glemme den – og klarte det vel også.