Defensivt svar om kvinneandel

Ann Færden Om forfatteren
Artikkel

Takk til redaktør Charlotte Haug for hennes svar på min kritikk i Tidsskriftet nr. 4/2007 av den lave andelen kvinner blant Tidsskriftets faglige medarbeidere (1, 2). Jeg er imidlertid ikke fornøyd. Er redaktøren fornøyd? Er Legeforeningens president fornøyd? 37 % av dem som ble spurt om å være faglig medarbeider, var kvinner, og mange av dem svarte åpenbart nei (2). Hvorfor svarer kvinner så ofte nei? Det er viktig for både Tidsskriftet og Legeforeningen å finne svaret.

Underrepresentasjon av kvinner er faktisk enda verre ved at 22 av 54 fagmedisinske foreninger ikke er representert med en kvinne i det hele tatt. Dette gjelder bl.a. store fag som fordøyelsessykdommer, endokrinologi, generell kirurgi og indremedisin. I mitt eget fag psykiatri er to av 13 faglige medarbeidere kvinner (15 %), mens andelen kvinnelige spesialister er 39 %. Jeg vet det er svært mange godt faglig kvalifiserte kvinnelige psykiatere i Bergen, Trondheim og Tromsø, alle professorer eller med doktorgrad, hvis det er ønskelig. Det vil jeg tro gjelder for alle de andre fagområdene også.

Hvorfor er det så viktig å få inn flere kvinner? Fordi det er både inspirerende og kreativt å være mer likt representert. Kvinner tenker annerledes, kvinner velger annerledes. Men kvinner blir også utsatt for hardere bedømmelse av sine manuskripter. Det er viktig for både menns og kvinners utvikling at det er flere kvinner blant Tidsskriftets faglige medarbeidere. Tidsskriftet er ikke bare et fagblad, det er også et medlemsblad. Det forplikter.

Tallene får meg til å tro at ingenting har skjedd siden 1970. Jeg er redd den mangelfulle kvinnerepresentasjonen gjenspeiler seg andre steder. Kun tre av de 13 medisinske redaktørene er kvinner, bare for å fortsette tellingen. Er vi virkelig ikke kommet lenger i 2007? Det er selvfølgelig trist ikke å ha alle de flinke mennene som faglige medarbeidere, men for meg er det like trist at ikke mine flinke kvinnelige kolleger er med.

Så jeg gir meg ikke: Jeg ønsker svar på spørsmålene jeg stilte i mitt første innlegg: Hva har Tidsskriftet gjort – annet enn å spørre? Vil Legeforeningen og Tidsskriftet gjøre noe konkret for å forandre på dette?

Anbefalte artikler