Tjo mot magesår

Øyvind Thorsen Om forfatteren
Artikkel

Det er så mye mas om uvesentligheter for tiden at man kan få magesår av det. Kanskje burde man sykmelde seg. Det heter jo å sykmelde seg i dag. Før i tiden måtte doktoren være enig i at man ble sykmeldt, da. Det var et tungvint system. Nå er det nok at man selv er uenig i et eller annet. Hvis man f.eks. ikke liker et vedtak i Stortinget eller i fagforeningen eller borettslaget, så er man å regne for sykmeldt med en gang. Det skal ikke mer til i dag enn at man forbryter seg mot loven om sykmelding og blir avslørt, så er man sykmeldt. Ikke skjønner jeg at folk orker, det må da være bedre å gå på jobben enn å gå på veggen.

Hele yrkesgrupper kan bli sykmeldt samtidig i dag. Det er jo ikke til å begripe hvordan f.eks. 400 flygeledere kan bli syke akkurat samtidig – og friske igjen samtidig også. Antakelig har det noe med bivirkninger av høydeskrekk å gjøre, det er jo høyde oppi tårnet der. Hvis det ikke er ryggen, da. Det er alltid ryggen det går utover når noen skal være syke. Og det irriterer oss som har isjias. For når alle plutselig har vondt i ryggen, blir vi ikke trodd vi som faktisk har det. Det er jo bare å gå litt skjevt og si au, au, så er man ryggpasient så dårlig som noen, og legen kan i hvert fall ikke se forskjell.

Nei, det er ikke noe rart at ryggplager er en av vår tids mange folkesykdommer når den altså angriper kollektivt gjennom medlemskap i en forening. Og ingen tør å si at de ljuger heller. For da kommer advokatene og tar deg, og så får du bevisbyrden i tillegg til alle de andre byrdene. For er det noe de som egentlig ikke er syke ikke tåler, så er det å bli anklaget for ikke å være syke. Mens de som er syke helst så at folk tok dem for friske.

I gamle dager døde folk av filleting og bagateller. I dag lever vi av dem. Det var ingen den gang som absolutt måtte forklare hvorfor folk døde, plutselig en dag bare døde de, og etterpå var det kaffe og snitter. For de gjenlevende da, naturligvis. Folk ble ikke så gamle før, riktignok, men de så mye eldre ut. Så det gikk opp i opp det òg. En førtiåring fra den gang kunne jo passert som en ferdig utviklet nittiåring i dag. Den gang, da folk ikke ble eldre enn 67 år, måtte de jobbe til de var 70. I dag blir folk 90 og går av når de er 50. Hvis vi en gang klarer å bli 150 år, må vi antakelig gå av når vi er 20. Og hva skal vi da bruke de resterende 130 år til? Det er jo grenser for hvor mye bingo man orker å påta seg.

Det er forresten rart hvor mye bedre man føler seg med en gang man har satt seg på legens venteværelse. Kanskje kommer det av at hjelpen da er innen rekkevidde. Men mest sannsynlig kommer det av at tiden leger alle sår, og som regel er det lenge å vente. Det er ikke for ingenting det heter venteværelse. Dessuten er det jo sånn at bare tanken på å ta blodprøve gjør en så pigg at man kunne løpt fra venteværelset selv om man nesten ikke kunne gå da man kom dit. Jeg var hos en underlig lege for en stund siden. Han sa at venstrebeinet mitt var en halv centimeter kortere enn det høyre. Det er helt utrolig hva man leser av blodprøver i dag.

Akk ja, det er mye sykdom og elendighet og liten grunn til å si tjo egentlig. Men heldigvis så er det ikke sunt å si tjo heller da. I hvert fall ikke for oss nordmenn. Tjo og halloi fører lukt i fortapelse og evig pine, det, og da kan de som er lystig til sinns sitte der nede i ildmørja sammen med fanden og tjoene sine og angre til evig tid. Nei, et sorgfullt livssyn og mager fiberkost må det være skal man leve lenge i landet. Men jo eldre man blir, desto større er faren for simpelthen å stryke med. Og mens man venter, får man prøve å trives så godt det lar seg gjøre. Heller det enn å bruke hele livet på å prøve å bli et år eldre. Hadde man enda kunnet bruke det året nå mens man er frisk og oppegående, men man må jo vente med å bruke det til man er syk og sengeliggende. En effektiv måte å holde seg frisk på, er å begynne for seg selv. Jeg har ikke vært ordentlig syk på 23 år nå, jeg. Men da jeg var fast ansatt, var jeg mye dårlig.

Anbefalte artikler