Friluftsliv – fritidsaktivitet, rehabilitering eller fagområde?

Trond Augestad, Jannicke Høyem Om forfatterne
Artikkel

Friluftsliv er et positivt ladet ord i Norge. I arbeidet med friluftslivsutdanningen ved Norges idrettshøgskole (1) har vi i de senere år mottatt studenter som er i en rehabiliteringssituasjon etter diagnoser som utbrenthet og liknende. Disse søker studiene som en del av sin rehabilitering eller attføring, gjerne etter råd fra kontaktpersoner innen helsesektoren, slik som primærlege eller psykolog. Vi mener utdanning i friluftsliv for disse ikke nødvendigvis er hensiktsmessig og vil begrunne dette ved å beskrive skillet mellom friluftsliv som fritidsaktivitet, som rehabilitering og som fagområde.

Friluftsliv i fritiden foregår ute i naturen på hver enkelt friluftslivsutøvers egne premisser. Man ferdes alene eller i en gruppe med flat struktur. Målet er opplevelser og glede av natur, bevegelse og fellesskap (2).

Når friluftsliv benyttes som rehabilitering, er naturen en arena for å bedre fysisk og psykisk helse (3). Opplegget er gjerne tilrettelagt av en person med friluftslivsfaglig bakgrunn.

Friluftsliv som studiefag på universitetsnivå har som siktemål å utdanne ledere som er kvalifiserte for profesjonelt arbeid med mennesker i naturen til alle årstider (4). Studenter beskriver friluftslivsutdanningen som krevende både fysisk og mentalt. Praktisk og teoretisk undervisning foregår gjerne utendørs. Enkelte opplever at skrittet fra å ta ansvar for seg selv til å kunne ha ansvar for andre blir for langt. For disse kan studieåret bli en bekreftelse på deres egen utilstrekkelighet.

Innen friluftsliv jobber man med to svært usikre faktorer – mennesker og natur. Det er en forutsetning for å lykkes at man er fleksibel på en reflektert måte. I dette ligger at man ikke kan være avhengig av en bestemt kontekst for å fungere. Naturen gir umiddelbar tilbakemelding på atferd. Et eksempel er at dersom du ikke gidder å ta på deg regntøy når det begynner å regne, blir du våt. Eksemplet kan virke banalt, men illustrerer hvordan en som ikke er til stede i situasjonen, kan utgjøre en risiko for både seg selv og sine omgivelser. Dette får langt større konsekvenser dersom det skjer i en situasjon der man har ansvar for andre.

De fleste veiledere er interesserte i å ta tak i lyspunkter. Det er ikke sikkert de er godt nok informert til å se at friluftslivsstudier kanskje ikke er løsningen. Det er hevet over enhver tvil at friluftsliv er viktig som fritidsaktivitet og at det kan fungere godt som et middel innen rehabilitering. Imidlertid viser erfaring at utdanning i friluftsliv ikke er egnet som en rehabiliteringsvei. Man må sette et skille mellom friluftslivsutdanning, friluftsliv i fritiden og friluftsliv som rehabilitering.

Anbefalte artikler