Kirurgisk hjelp til stigmatisert gruppe
Kvinner med obstetriske fistler er unge og burde være blant dem som skulle bygge landet. I stedet lever de uten håp på utsiden av samfunnet pga. en liten, men jevn strøm av urin som renner nedover beina. Dette gir eksem og infeksjoner og ikke minst en intens lukt som gjør at de for all fremtid må regne med å sove alene. Sitt eneste barn har de mistet under fødselen, og ektemannen har som regel tatt seg en ny kone.
Korreksjon av obstetriske fistler overgikk min kirurgiske kompetanse, selv med fire års erfaring fra Kvinneklinikken ved Rikshospitalet. Etter en del diskusjon fikk jeg gjennomslag for å gjennomføre et kortvarig prosjekt med fistelkirurgi. Forberedelsene innebar blant annet å finne en kirurg som behersket teknikken og å finne pasientene, som ofte lever bortgjemt og isolert. Dernest fremskaffet jeg litteratur om emnet via satellittpost hjem, der mor surfet på Internett og de ansatte ved Rikshospitalets bibliotek fant frem artikler. Ved siden av forberedelsene til fistelprosjektet fortsatte jeg mitt vanlige arbeid, som blant annet innebar forebyggende arbeid for å redusere maternell sykelighet og dødelighet gjennom opplæring av sykepleiere om normale fødselsforløp og god henvisningspraksis.
I april 2005 gjennomførte vi en uke med intensiv kirurgisk virksomhet og fikk da operert 23 kvinner med fødselsskader ved hjelp av innfløyet kongolesisk gynekologiprofessor, to av hans medhjelpere og en entusiastisk stab ved sykehuset. Jeg hadde på forhånd foretatt pasientseleksjonen. Preoperativ undersøkelse ble utført av professoren og hans assistent minst én dag før inngrepet. 22 kvinner hadde urininkontinens, hvorav to også hadde rektovaginal fistel. Åtte hadde vaginal stenose av varierende grad. 16 av de vesikovaginale fistlene ble klassifisert som komplekse og fem som enkle. En av pasientene med vesikovaginal fistel hadde i tillegg ureterstenose og megaureter (der det ble gjort reimplantering av ureter under inngrepet). En pasient hadde ureterovaginal fistel og ingen blæredefekt. En pasient hadde oblitererende vaginal stenose og hematometra.
Pasientenes sosiale forhold, fertil anamnese, kliniske funn og informasjon om pre-, per- og postoperativt forløp ble nedtegnet i pasientjournalene. Alle ble operert i spinalanalgesi, med tillegg av ketamin ved langvarige inngrep. Varighet av operasjonen varierte fra 30 minutter til fem timer. 17 pasienter ble operert med vaginal tilgang alene, fem med abdominal eller kombinert abdominal og vaginal tilgang. Fistelkantene ble skåret ned til fersk blødende overflate og så lukket i to lag. Ved stenose ble det gjort forutgående mobilisering av vev med laterale snitt. Disseksjon mellom blære og vaginalmucosa ble ikke gjort, og ureterkatetre ble ikke anvendt. Ultralyd, røntgen og cystoskopi fantes ikke. Installering av blåfarge i blæren ved avslutning av inngrepet ble gjort i enkelte tilfeller, men ikke systematisk. Pasientene hadde foleykateter i minst to uker etter inngrepet og fikk i denne perioden antibiotika.
Jeg assisterte under alle inngrepene og var ansvarlig for postoperativ oppfølging etter ekspertteamets avreise. Dessuten underviste jeg kvinnene med hjemmelagede plansjer over kvinnelig anatomi og forklarte hvordan skaden hadde skjedd og hvordan operasjonen foregikk. Jeg lærte dem en enkel regel for normal fødsel: «La aldri solen gå ned to ganger over en kvinne i fødsel.» Hver av dem fikk til slutt en attest der det sto at hun måtte forløses med keisersnitt ved eventuelle nye svangerskap.
Få av kvinnene hadde penger til mat, og de fikk derfor to gratis måltider per dag. Vi la til rette for samtaler, sang, kortspill og fotografering. Det å treffe andre i samme situasjon så ut til å gjøre underverker for kvinnenes selvfølelse. Fra å være en gjeng dukknakkede, lavmælte individer, utviklet de seg til en kvitrende forsamling. En kveld sa de at vi hadde tatt skammen fra dem, noe som fikk tårene frem i øynene på både meg og min mannlige kongolesiske kollega.