Legen som leverandør og portvakt

Ellen Juul Andersen Om forfatteren
Artikkel

Legens rolle i prioritering av helsetilbud, ansettelser og oppsigelse av arbeidstakere, generalforsamling og gruppevise faglige møter var blant innholdet da PSL avholdt høstkurs i Bergen.

Trond Markestad maner legene til å være nøye med sine faglige begrunnelser. Foto Lise B. Johannessen

– Mye er skrevet om prioritering og om hvor store utgifter vi har til helsevesenet, sa Trond Markestad, leder i Rådet for legeetikk, da han innledet om «Leverandør og portvakt. Legens rolle i prioriteringen av helsetilbud» under generalforsamlingen til Praktiserende Spesialisters Landsforening. – Utgiftene til helse per innbygger er tredoblet fra 1990 – 2004. Det er en stor utfordring. Hva gjør vi som leger? Hvem påvirker prioriteringen? Politikere, byråkrater, leger, lobbyister og prioriteringsutvalget og/eller media. Det er helt utrolig hvordan media dikterer dagsorden. Det vi ser er et spill med aktive spillere, sa Markestad.

Bosted er avgjørende

Markestad spissformulerte at den viktigste premissen for å mene hvordan helsevesenet bør organiseres ser ut til å være hvor en selv bor. Det gjelder både helsepersonell og befolkningen forøvrig. Han manet legene til å være nøye med sine faglige begrunnelser, f.eks. i spørsmålet om sykehuslokalisering. – Vi må ikke skyve pasientene foran oss. Vi skal også respektere politiske valg og beslutninger, sa han.

Helsevesenet kan i dag tilby enkelte pasienter ekstreme tilbud mht. behandling. Markestad reiste spørsmålet om hva ekstreme situasjoner gjør med behandlere og med familiene som berøres; behandlingsunnlatelse eller behandlingsbegrensning? Hva gjør vi med de kanskje ikke så ekstreme tilbudene? – Det er viktig at leger tør gi uttrykk for at pasienter som er svært syke eller gamle, kanskje bør få slippe livsforlengende behandling eller kostbar behandling som har usikker effekt, sa Markestad. – Kanskje legerollen krever at leger må tørre å gi uttrykk for dette, sa han.

Kostnadsdrivende leger?

Hvordan legene kan være kostnadsdrivende viste Markestad ved å vise til det økende antallet MR-undersøkelser, på hvilket nivå i spesialisthelsetjenesten behandling tilbys, hvordan man følger opp, hvem man henviser til, hvordan legeerklæringer utformes og hvordan leger bruker takstheftet. Han tillot å minne forsamlingen om at legeerklæringer er en gjenganger i Rådet for legeetikk, og at det er mange dårlige erklæringer. Undersøkelser tyder dessuten på at leger er mindre villige til å påta seg en portvaktfunksjon og mer lar seg styre av pasientenes krav.

Bruk av takster er et vanskelig spørsmål, og det kan være et overbruk. Når det gjelder sykehus er det iallfall liten veiledning om hvordan f.eks. poliklinikktakstene skal forstås. – Hvis det skjer et overbruk av takster, tror jeg det er større i det offentlige enn i det private. Vi har mye å lære av organisering ved å se på de privatpraktiserende legene. PSLere er effektive, og vi har sikkert fortsatt mye å hente i sykehusene gjennom øket effektivisering, sa han.

Spares i alle ledd

Markestad påpekte at dersom det må spares, er det vanskelig å forestille seg at noen pasientgrupper kan nedprioriteres, det må nok spares i alle ledd. Han reiste spørsmålet om hva som er god nok utredning? Hvilke medikamenter er gode nok? Hva er god nok oppfølging? Han understreket at begrensningen må ligge i systemet og ikke på den enkelte lege. Markestad grep også fatt i hvor mye flyten i helsevesenet blokkeres ved at spesialister «holder» på sine pasienter. – Med fastlegeordningen burde kanskje langt flere føres raskere tilbake, sa han og mente også at det er et spesialistansvar å gi allmennlegene faglig ryggdekning.

Legene som premissleverandører

– Hvem kan ellers prioritere om ikke legene gjør det, spurte han. – Legene kan ikke unndra seg dette ansvaret. Derfor er det viktig at de faglige organer oppnår konsensus, sa han og konkluderte med at det er legene som har mest kunnskap i prioriteringsdebatten. – Legene må være villig til å ta ansvar enkeltvis, som gruppe og som rådgivere for beslutningstakere. Spesialforeningene har en viktig rolle å spille i prioriteringsdebatten, og legene må være ryddige om egne motiver, manet Markestad i sin avslutningsreplikk.

Anbefalte artikler