Oslo 96 som endringsprosess
Endringsprosesser beskrives gjerne i følgende trinn: Behov for endring, planlegging, innføring og institusjonalisering av endring (11).
Behovet for endring av den tidligere todelte studieplanen (basalfag – klinikk) ved medisinstudiet i Oslo kom til uttrykk i slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-årene. Utfordringer til legerollen internasjonalt (12) og nasjonalt og inntrykk fra nye studieplaner ved utenlandske universiteter som McMaster (Canada), Harvard (USA) og universitetet i Maastricht (Nederland) var medvirkende til at behovet for endring ble aktualisert ved Universitetet i Oslo. Den sterke økningen i tilgjengelig relevant medisinsk kunnskap bidrog også til at det var behov for å gjennomgå hvilken kunnskap det var viktig å ha med i en «moderne» legeutdanning – og hvordan den skulle organiseres i studiesammenheng. En utløsende eller iallfall medvirkende faktor til at behovet for endring ble tydelig, var at planene for et nytt Rikshospital utløste diskusjoner om hvilke typer undervisningsrom det ville bli behov for der (13).
Planleggingsarbeidet i konkret form tok til allerede i 1990, da en intern komité la frem en skisse til en ny studieplan og en undergruppe (Jens Gustav Iversen og Gunnar Handal) la frem et strateginotat om fremdriftsprosessen for et slikt innovasjonsarbeid. Det legges her opp til en prosess der arbeidet skulle skje i flere trinn og der det ble fattet vedtak underveis som skulle være forpliktende for det videre arbeidet. Mange av fakultetets lærere – på alle trinn – skulle engasjeres aktivt i utviklingen av den nye studieplanen. Dette skjedde ved at det først ble etablert en studieplankomité med bred representasjon og en heltidsarbeidende faglig og administrativ ledelse. Denne komiteen utarbeidet en innstilling (2), der prinsipper for og hovedtrekk i utformingen av studieplanen var nedfelt. I planen inngikk det blant annet en tabell som gav en samlet oversikt over hvilke fag og fagtyper som skulle inngå i hvert semester og i hvilket omfang (i ukeekvivalenter). Denne tabellen ble sterkt styrende for det videre arbeidet med ny studieplan. Planen presiserte også hvilke undervisningsformer som skulle benyttes og i hvilket omfang. Den ble vedtatt med et stort flertall i fakultetsrådet våren 1993. I denne prosessen inngikk også utarbeiding av en ressursoversikt som viste at fakultetet samlet sett hadde til disposisjon nok undervisningsressurser til å gjennomføre de tiltak som ble planlagt.
De neste tre årene ble brukt til et omfattende arbeid i faggrupper og semesterutvalg, som utformet de konkrete planene for det enkelte semester innenfor de rammer som nå var vedtatt. Semesterutvalgene var bredt sammensatt av lærere fra samtlige fag som var involvert i vedkommende semester. De hadde dessuten tilgang til pedagogisk bistand i sine diskusjoner om hvordan prinsippene i rammeplanen var å forstå og kunne konkretiseres. Det er ikke urimelig å si at det var i disse utvalgene at planen ble forankret blant mange av dem som skulle realisere den. Planene fra det enkelte semesterutvalg ble så oversendt studieplankomiteen for samordning og godkjenning, før studieplanen ble fremlagt i samlet form og vedtatt i fakultetsrådet våren 1996 (5). Det er verdt å merke seg at dette var en planleggingsprosess som tok tre år, som omfattet et intensivt arbeid og som resulterte i et vedtak om en samlet, ferdig plan for studiet før det ble igangsatt.
Gjennomføringen omfattet blant annet kursing av lærere for hvert nytt semester, særlig med sikte på nye roller som PBL-veiledere. Det ble også etablert semesterstyrer for hvert semester, med lærer- og studentrepresentanter og en semestersekretær fra administrasjonen. Det ble gjennomført løpende studentevaluering av hvert semester og av alle PBL-oppgaver. Dette gav underlag for mindre justeringer underveis og gav samtidig støtte til å videreføre planen, fordi studentenes vurderinger i hovedtrekkene var meget positive. Denne positive vurderingen er også senere bekreftet gjennom eksterne undersøkelser, der 90 % av studentene markerte samlet vurdering av studiet på de to mest positive skalatrinnene på en femgradig skala (14). Fakultetet mottok departementets utdanningskvalitetspris i 2001, samt Universitetet i Oslos pris for godt læringsmiljø i 2001. Det er grunn til å tro at slike markert positive vurderinger har bidratt til at studieplanen i liten grad er blitt utfordret.
Institusjonaliseringen av planen er styrket blant annet ved at det fra fakultetsledelsens side har vært ført en klar politikk om at vesentlige endringer i studieprogrammet ikke skulle gjennomføres før man hadde ført ut det første kullet etter ny plan. Man skal heller ikke se bort fra at innføringen av kvalitetsreformen i norsk høyere utdanning, som har mange prinsipper til felles med intensjonene i Oslo 96, har bidratt til at planen har slått rot i kulturen ved fakultetet. Mens resten av Universitets-Norge strevde med å starte et krevende endringsarbeid i tråd med kvalitetsreformen, var Det medisinske fakultet allerede i full gang med gjennomføringen av en studieplan som realiserte mange av reformens forventninger.