Rehydrering i stråhytter
Men så kommer meldingen om flere alvorlige diarétilfeller i Gumuruk, en landsby tre mil lenger sør, der vi allerede hadde etablert oss med en mobil klinikk en gang i uken og var blitt litt kjent. Vi pakket landcruiseren full av Ringer-poser og tok med oss et lite team. Reisen tok vel en time. Vi møtte Peter, representant for de lokale myndigheter. Han var lam etter en tidligere polioepidemi. Han tok imot oss på markedsplassen i sin hjemmegjorte trehjuling, som han syklet med hendene. Han var bekymret. Han husket godt sist koleraepidemi i området for ca. ti år siden. Da var det mange som døde og ingen som kunne hjelpe. Han visste om flere syke rundt om i landsbyen og pekte ut tre tukuler (hytter) som han ba oss besøke.
Scenen var den samme hver gang. I tussmørket, i mylderet av unger og voksne, lå en uttørket kropp på et kuskinn. Vi hengte opp Ringer-posen i hyttetaket. Allerede etter 2 – 3 liter så vi bedring og kunne begi oss til neste tukul. Vi instruerte far i huset til å passe den neste literen. Vi kjørte flere runder og ga det vi kunne av infusjoner og fikk kontroll. Vi fikk ikke melding om flere tilfeller. Vi måtte snart snu hjemover før det ble mørkt. Vi skjønte at vi måtte ta med oss to av de tre pasientene til Pibor for videre behandling. Den tredje kunne klare seg med en siste liter Ringer-væske, som henges opp idet vi dro, og rikelig med ORS-behandling. Brekningene og diareen hadde avtatt.
Vi var tilbake neste dag og etablerte en liten base i et telt med plass til 5 – 6 dagpasienter på stråmatter. Vi hadde fortsatt kapasitet til å hente pasienter som ble meldt syke av Peter, og som ikke kunne komme seg til klinikken. På det meste hadde vi åtte pasienter på infusjonsbehandling i og omkring vårt lille telt, og alltid 10 – 15 sittende i «ORS-hjørnet» med rikelig tilgang på rent vann, som vi hadde blandet med ORS-pulver. De som trengte det, fikk med seg noen liter vann og noen poser pulver hjem.
To småjenter, 9 – 10 år gamle, kom oppskjørtet og bekymret til klinikken og fortalte at moren deres lå alvorlig syk hjemme med voldsom diaré og brekninger. Hun kunne ikke sette bein under seg og var forvirret da de dro etter hjelp. Faren var gammel. De hadde ingen som kunne bære moren. Hjemmet var flere timers gange fra landsbyen. Vi overlot til våre etter hvert erfarne assistenter å sørge for infusjonene, og tolken Johnson, logistikeren Simon og jeg tok med oss jentene, noen liter Ringer-væske og dro av gårde. Etter en mils vei med bil og et par kilometer til fots gjennom bushen, kom vi til en liten gruppe velholdte stråtukuler. Jentene småløp mot den ene, og der i døråpningen lå mor med hodet så vidt utenfor. Var hun allerede død? Hun lå urørlig, men åpnet øynene. Vi kjente en svak og rask puls.
Vi la henne på vårt medbrakte pledd og fraktet henne til landcruiseren. Det var en lett bør. Hun hadde ikke mye væske igjen i kroppen. Vi koblet til den første Ringer-posen og tok sjansen på å fortelle døtrene at vi skulle redde henne. De kunne føle seg trygge. Vel tilbake i leiren og etter 7 – 8 flere liter Ringer-væske, var rynkene glattet ut og blikket på plass. Mor var tilbake og kunne trøste sine forskremte døtre. Vi tok henne og tre andre pasienter med til Pibor for videre behandling. Det tok litt tid før tarmen hennes roet seg. Først etter 27 liter Ringer-væske (!) var hun utskrivningsklar og kunne bli med oss tilbake til Gumuruk, til døtrene og familien sin.