Har de gamle fortellingene brutt sammen?

Ole Rikard Haavet Om forfatteren
Artikkel

Krange, Olve

Øia, Tormod

Den nye moderniteten

Ungdom, individualisering, identitet og mening. 278 s. Oslo: Cappelen Akademisk forlag, 2005. Pris NOK 298

ISBN 82-02-24987-2

«Bricolage» er et illustrerende og sentralt ord, som i denne boken blir brukt for å beskrive det moderne samfunns evne til å modernisere seg selv. Ordet er opprinnelig fransk, og henspiller på pusleri, flikking, lapping eller hobbyarbeid der mange små deler blir satt sammen til en helhet. Unge bricolører bruker stiler, tegn og symboler. Kampen om mobilmarkedet, mellom Nokia, Motorola og Sony-Ericsson, kan tolkes i et slikt perspektiv. Begrepet er hentet fra studier Lévi-Strauss gjorde i 1960-årene av urfolk i Brasil, og som viste at indianerstammer ordnet sin virkelighet klassifisert og logisk.

Boken er ikke rettet mot leger. Jeg er heller ikke sikker på at legene er samfunnets fremste bricolører, selv om det kanskje er en og annen som vil hevde det. Forfatterne ønsker å gå utover de instrumenter de tidligere har benyttet i sin samfunnsforskning, som sosial klasse, kjønn, alder, bosted og etnisk bakgrunn. De hevder at det er vokst frem en ny type teori og nye former for begrepsfesting av samtiden. Det leserne inviteres til, oppfatter jeg likner en kikkehullsoperasjon for å studere effekten av våre egne fortellinger og utvikling av motivasjon, kultur, identitet og personlighet i det moderne samfunn.

Kikkehullsteknikkens visuelle begrensninger er en parallell til de begrensninger forfatterne er underlagt. De er begge sosiologer og forskere ved Nova. Trolig kjenner mange av leserne forfatterne fra foredrag, artikler og tidligere bøker. Denne boken bygger på deres to tre år gamle doktorgradsarbeider. Deres instrumenter bærer tydelige spor av 68-generasjonens konstruksjoner. Vår tids postmoderne samfunn analyseres imidlertid ved hjelp av en lang rekke forfattere. Tre er sentrale: Giddens, som deler epoken i høymoderne og senmoderne, Beck, som bruker termen risikosamfunnet og Baumann, som bruker metaforen flytende modernitet.

Individualisering trer frem som et sentralt begrep. Forfatternes grunnleggende spørsmål er om begrepet er en forutsetning for å forstå den nye moderniteten. Når røttene til norsk identitet blir belyst, er linjer trukket fra Håvamål («Men ordet om deg aldri døyr …») til Ibsens Peer Gynt, beskrevet som Brands vrangside, når teaterstykket ble forhåndsanmeldt av Garborg i 1876. Spørsmålet blir reist: Er dagens ungdom kjennetegnet av jegsvakhet, behov for anerkjennelse og selvbekreftelse, og med mangel på evne til å knytte seg til andre mennesker?

Ungdom egner seg best for studier av sosiale forandringer, hevder forfatterne som begrunnelse for sin vinkling, fordi unge mennesker befinner seg i sentrum av den sosiale reproduksjon. Holder påstanden, er vinklingen selvsagt relevant og aktuell også for å forstå befolkningens helse. Bortsett fra partier som er skjemmet av en viss gjentakelse, opplever jeg at boken belyser vår tid og er verdt å lese.

Anbefalte artikler