Ivar Hørven Om forfatteren
Artikkel

Redaktør Charlotte Haug har behandlet Jon Hustads bok Varsleren (1) i en lederartikkel (2). Lederartikkelen trenger noen kommentarer for at Tidsskriftets lesere kan få et mer fullstendig inntrykk av hva saken gjelder. Som daværende bestyrer av Det medisinske fakultets Instituttgruppe for klinisk medisin ved Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Revmatismesykehuset og Sophies Minde falt det i mitt lodd å behandle professor Saugstads henvendelse. Jeg sitter derfor på en betydelig mengde dokumentasjon om saken, og er klart uenig i Haugs utsagn: «Bare så synd han (forfatter Jon Hustad) ikke har tatt seg tid til å skrive en bedre – og bedre dokumentert – bok». Etter mitt ringe syn er det sjelden å finne en bok som er så godt basert på dokumenterbare fakta, og som samtidig berører så alvorlige forhold.

Haug nevner det betryggende i at prosjektet fikk godkjenning fra regional etisk komité. En godkjenning fra etisk komité er imidlertid avhengig av at søknaden gir et korrekt bilde av hva som skal utføres vis-à-vis pasientene. Ellers kan godkjenningen bli gitt på feilaktige premisser, noe den etiske komité ikke kan klandres for. Det var nettopp dette som var tilfelle i denne saken. I boken, side 57 – 60, beskrives disse forhold nærmere, og den utenlandske sakkyndige kommenterer også dette forhold på side 84. Et annet punkt Haug trekker frem er at: «Denne alternative historien dreier seg først og fremst om heftig faglig og forskningsmessig uenighet mellom to dyktige, sterke og stridbare personer.» Nei, Charlotte Haug! Denne historien dreier seg først og fremst om en liten gutt som døde få timer etter en undersøkelse i forskningsøyemed, hvor barnet som hadde alvorlig pustebesvær ble gitt kloralhydrat for at man kunne gjennomføre undersøkelsen. Foreldrene var ikke orientert om at det dreide seg om medisinsk forskning, og de hadde heller ikke gitt samtykke til dette. Den sakkyndige svenske legen, dosent Ragnar Turnell, skriver bl.a.: «Min bedømmelse overensstemmer med den som ble gjort av tjenestegjørende sykepleier: At kloralhydrat med største sannsynlighet gav opphav til guttens komatøse tilstand 3 – 4 timer etter at dosen ble gitt.» Og videre: «Jeg kan ikke utelukke muligheten for at barnets komatøse tilstand bidrog til den akutte oksygenmangelen i vevet som forelå 20 minutter før hjertestansen, og dermed bidrog til den etterfølgende hjertestansen.»

Norsk medisin er avhengig av at det varsles om uheldige hendelser i forskning og pasientbehandling, slik at vi kan ta lærdom av det, rette opp svikt og sikre bedre rutiner. Det er viktig at vi lykkes i dette; viktig for pasientene og viktig for legestanden selv og dens anseelse. Tidsskriftet burde derfor være en selvskrevet samarbeidspartner i slikt oppryddingsarbeid.

Anbefalte artikler