Legeforeningen –i sin egen verden?

Kirsti Hotvedt, Tor Erling Dahl Om forfatterne
Artikkel

Vi er to sykepleiere som i desember 2005 deltok på de årlige Demensdagene i regi av Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens (NKA). Forbauselsen var stor da vi oppdaget at det ikke var noen utstilling av litteratur om demens på arrangementet, slik det alltid har vært tidligere år. Vi fikk opplyst at på grunn av Legeforeningens vedtak om at «tellende utdanningstilbud i legers videre- og etterutdanning skal arrangeres uten økonomisk og praktisk medvirkning fra firmaer» (landsstyremøtevedtak på Loen i 2004), måtte arrangøren og Demensforbundet i Nasjonalforeningen for folkehelsen (NFF) avstå fra å ha litteratur- og informasjonsstand.

Demensdagene samler hvert år rundt 600 helsearbeidere fra flere profesjoner fra hele landet. I 2005 var ca. 80 av disse leger. Vanligvis har man på seminardagene fått faglig oppdatering, også i form av råd og veiledning ved kjøp av litteratur. For mange av deltakerne er tilgangen til litteratur en viktig årsak til å delta. Alle publikasjoner som utgis av kompetansesenteret, er subsidiert av statlige midler og selges til selvkost. Rapporter og publikasjoner som utgis av Demensforbundet selges også til selvkost og uten profitthensyn. Man kan altså ikke betrakte Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens og Nasjonalforeningen for folkehelsen som «firmaer». Undertegnede har bidratt med litteratur til disse instansene uten å få en krone i godtgjørelse utenom vår faste lønn i respektive stillinger.

Vi forstår ikke at det skal være så vanskelig å finne ut av hva som ligger innenfor eller utenfor begrepet firma. Landsstyremøtets vedtak definerer jo firmaer som «legemiddelindustri, utstyrsfabrikanter samt andre typer firmaer med markedsinteresser eller private forretningsinteresser innen helsetjenesten». Anna Stavdal stiller i et innlegg i Tidsskriftet nr. 21/2005 spørsmål om det ikke er mulig for Legeforeningen å skille mellom ulike aktører når det gjelder markedsføring og utstillere på konferanser (1). Presidenten svarte at «dersom man gikk inn og vurderte for og imot enkeltsaker, ville man raskt være inne i den gråsoneproblematikken som landsstyret ikke ønsket og som ville blitt svært vanskelig å praktisere» (2).

Tror Legeforeningen at deres medlemmer er helt alene i helsetjenesten i Norge? Kan det virkelig være slik at det er manglende evne eller vilje hos Legeforeningen som gjør at man ikke kan ta seg tid til å vurdere hva slags «firmaer» som vil holde utstillinger på de kursene det søkes poeng for? Hvordan kan Legeforeningen tro at andre profesjoner skal finne seg i at et slikt vedtak rammer andre parter med konsekvenser for kunnskapstilegnelse og opplysning?

Vi forventer at Legeforeningen klarer å ta på seg den jobben det er å skille mellom det private næringslivs profittbaserte aktiviteter og statlige, kommunale og frivillige organisasjoners ikke-profittbaserte aktiviteter. Hvis ikke, begrenser dette andre faggruppers interesser.

Anbefalte artikler