Forfatterskap og medforfatterskap

Fra redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract

    A high level of ethical and professional consciousness - not knowledge of legal paragraphs - is essential for researchers" credibility and impact in the society

    Jon Sudbø"s fabrication of research data has shaken the medical community and impaired the faith in Norwegian medical research. The extent of this matter is not yet known. What we do know is that it has already caused much adverse commotion. Confidence in research being built on the highest ethical standards has diminished and confidence in the quality control performed by medical journals has been weakened. One is no longer sure that those who say they have conducted the research will still say so when subjected to pressure.

    The matter is serious and difficult. It has been further complicated by the fact that many concepts that should not be difficult have become problematic. What does it mean to be the author of an article? For most people this is not difficult to answer. I asked an 11-year-old girl I know about who she meant could put their name on group work done at school. She looked at me with a puzzled expression - how stupid was I? - and answered that it was of course those who had contributed who could put their name down. Journalists likewise do not question who can put their name on an article - but they do doubt whether the same rules apply to researchers. The commentator Peter Normann Waage wrote in Aftenposten (the major Norwegian newspaper) 31.01.2006: "The system with co-authors, revealed for us common mortals during the Sudbø fraud, strengthens the suspicion that so-called "research" might as well be a conspiracy within some kind of sect or group of friends. Actually, they do not have to be especially good friends. In the debate that has followed, one speaks about "return of favours" when it comes to co-authorship."

    It is correct that in some research environments, including the medical community, it has been discussed which criteria should be met in order to qualify as an author of a scientific article and which ones should qualify for co-authorship. There was in fact so much discussion and uncertainty about this that the medical-scientific journals felt a need to develop guidelines, so there could be no doubt about what the journals - and writers, readers and the general public - could relate to. This necessarily had to be written down. They are the so-called Vancouver guidelines (1).

    The Journal"s last editor, Magne Nylenna, contributed substantially to this work. He especially engaged himself in the question about co-authorship. In 2000 the Vancouver group"s criteria for co-authorship were even more emphasized. Nylenna then wrote in an editorial in the Journal (2): "There are at least two reasons for having consistent rules for co-authorship: Our responsibility towards readers have as a prerequisite that the author(s) can vouch for the message presented. In more than one instance of scientific unaccountability authors have tried to back out of this responsibility by stating that they did not know what had happened and that they did not have an important role in writing the article (3). Authorship has developed into a system of merit for researchers, and different requirements for co-authorship give an incorrect and unjust foundation for comparisons (4). And further: "If scientific authorship shall still have a value; editors, assessment committees, academic institutions and researchers should together show that it is possible to acknowledge mutual guidelines". Nylenna also participated in the Vancouver group in 2001 when the section on publication ethics was revised and strengthened (5).

    There is therefore no doubt about the attitude this Journal and journals who comply with the Vancouver guidelines have about authorship and co-authorship. There is likewise no doubt about what researchers who wish to publish in such journals oblige themselves to do. In short: The Vancouver guidelines state; Those who write take on a responsibility. Those who wish to share the honour cannot withdraw from the co-responsibility this implies. It does not mean that everyone has contributed equally and it does not mean that co-authors are as guilty as the one who fabricates data. But, it does mean that the surrounding world expects co-authors to have done everything they can to ensure that what they present is correct. This is important, not only because of the reliability of research, but because publication counts when it comes to positions and distribution of money for research. One shall therefore not take the credit for work done by others. It must be the original work - not the fabricated data, copied content or minimal contribution - that counts.

    The uncertainties that have arisen around authorship are unfortunate also for another reason: If one shall publish internationally, one must comply with international rules. If the impression should be given that Norwegian researchers do not know about nor wish to comply with international research and publication standards, it will become more difficult for them to publish in the international scientific journals.

    Artikkel

    Høy etisk og faglig bevissthet – ikke kjennskap til juridiske paragrafer – er avgjørende for forskeres troverdighet og betydning i samfunnet

    Jon Sudbøs fabrikkering av forskningsdata har rystet det medisinske miljø og rokket ved tilliten til norsk medisinsk forskning. Sakens omfang kjenner vi ennå ikke. Men vi vet at den allerede har fått store bivirkninger. Tiltroen til at forskning bygger på de høyeste etiske standarder, er svekket. Likeså tiltroen til tidsskriftenes kvalitetskontroll og tiltroen til at de som sier de har utført forskning, står ved det når de settes under press.

    Saken er alvorlig og vanskelig. Den er blitt ytterligere komplisert ved at mange begreper som ikke burde være vanskelige, er blitt problematisert. Hva betyr det å være artikkelforfatter? For folk flest er dette ikke vanskelig å svare på. Jeg spurte en bekjent av meg på 11 år om hvem hun mente kunne sette navnet sitt på gruppeoppgaver på skolen. Hun så litt undrende på meg – hvor dum var jeg egentlig? – og svarte at det var selvsagt de som hadde gjort en jobb som fikk lov til å sette navnet sitt på oppgaven. Heller ikke journalister er i tvil om hvem som har rett til å sette navnet sitt under en artikkel – men de er i tvil om forskere følger de samme spillereglene. Kommentatoren Peter Normann Waage skrev i Aftenposten 31.1. 2006: «Det systemet med medforfattere som for oss vanlig dødelige avsløres i kjølvannet av Sudbøs juks, styrker mistanken om at det som går under navnet «forskning» like gjerne kan være resultatet av overenskomster innen en slags sekt eller vennegjeng. Så gode venner trenger de forresten ikke være. I debatten som har fulgt avsløringene, snakkes det også om «ytelser og gjenytelser» når det gjelder medforfatterskap.»

    Det er riktig at det i noen forskningsmiljøer, deriblant det medisinske, har vært diskutert hva som egentlig skal til for at man kan regne seg som forfatter av en vitenskapelig artikkel og hva som kvalifiserer for medforfatterskap. Ja det var så mye diskusjon og uklarhet om dette at de medisinsk-vitenskapelige tidsskriftene så seg nødt til å utarbeide egne retningslinjer for at det ikke skulle kunne reises tvil om hva tidsskriftene – og skribentene, leserne og befokningen – kunne holde seg til. Det selvsagte måtte skrives ned. Dette er de såkalte Vancouverreglene (1).

    Ikke bare er Tidsskriftet redigert i henhold til Vancouverreglene. Tidsskrift for Den norske lægeforening var faktisk ett av de 12 medisinske tidsskriftene som var med på å lage dem. Tidsskriftets redaktør gjennom 25 år (fra 1962 til 1987) Ole K. Harlem var en av stifterne av The International Committee of Medical Journal Editors (ICMJE) i Vancouver, Canada, i 1978 – derav navnet Vancouver-gruppen. Gruppen tok først for seg de faglige standarder for manuskripter – hva som måtte til for at de skulle bli vurdert for publisering. Etter hvert ble man stadig mer opptatt av publiseringsetiske spørmål, ikke minst kriteriene for forfatterskap og spørsmål knyttet til forfatteres interessekonflikter. Det ble foretatt en omfattende revisjon av dokumentet Uniform Requirements for Manuscripts Submitted to Biomedical Journals i 1997.

    Tidsskriftets forrige redaktør, Magne Nylenna, bidrog i betydelig grad til dette arbeidet. Ikke minst engasjerte han seg i spørsmålet om forfatterskapskriteriene. I 2000 ble Vancouver-gruppens kriterier for forfatterskap presisert ytterligere. Da skrev Nylenna i en lederartikkel i Tidsskriftet (2): «Det er minst to grunner til at det bør være enhetlige regler for forfatterskap: Ansvarligheten overfor leserne forutsetter at den eller de som er forfattere virkelig kan stå inne for det budskapet som presenteres. I flere tilfeller av vitenskapelig uredelighet har forfattere forsøkt å unndra seg dette ansvaret ved å hevde at de ikke har hatt kjennskap til det som har skjedd, og at de ikke har hatt noen viktig rolle i utarbeidingen av artikkelen (3). Forfatterskap har utviklet seg til å bli et meritteringssystem for forskere, og ulike krav til medforfatterskap gir et uriktig og urettferdig grunnlag for sammenlikninger (4).» Og videre: «Dersom vitenskapelig forfatterskap fortsatt skal ha en verdi, må redaktører, bedømmelseskomiteer, akademiske institusjoner og forskere i fellesskap vise at det er mulig å samles om felles retningslinjer.» Nylenna var også med da Vancouver-gruppen i 2001 reviderte og forsterket avsnittet om publiseringsetikk (5).

    Det er altså ikke noen tvil om hva Tidsskriftet og tidsskrifter som følger Vancouverreglene mener om forfatterskap og medforfatterskap. Dermed er det heller ingen tvil om hva forskere som ønsker å publisere i slike tidsskrifter forplikter seg til. Kort sagt betyr Vancouverreglene dette: Den som tar pennen i sin hånd, tar et ansvar. Den som vil dele æren, kan ikke unndra seg medansvar for innholdet i det som presenteres. Det betyr ikke at alle har bidratt akkurat like mye, og det betyr ikke at medforfattere er like skyldige som den som f.eks. har fabrikkert data. Men det betyr at omverdenen forventer at medforfattere har gjort alt som står i deres makt for å forsikre seg om at det de presenterer er riktig. Dette er viktig, ikke bare av hensyn til forskningens vederheftighet, men også fordi publisering teller ved ansettelser og fordeling av forskningsmidler. Da skal man ikke kunne pynte seg med lånte fjær. Det må være de originale bidrag – ikke de fabrikkerte data, det kopierte innhold eller den minimale medvirkning – som skal telle.

    Uklarhetene som er oppstått omkring kriteriene for medforfatterskap, er uheldige også av en annen grunn: Skal man publisere internasjonalt, må man følge internasjonale regler. Hvis det skapes et inntrykk av at norske forskere ikke kjenner til eller ikke ønsker å følge internasjonale forsknings- og publiseringsetiske standarder, vil det bli enda vanskeligere for norske forskere å slippe til i de internasjonale vitenskapelige tidsskriftene.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media