Diskusjon
For en generell sammenlikning av medisinske vitenskapelige artikler innen engelsk, fransk og norsk, er vårt materiale for begrenset. Vi mener likevel at resultatene peker på viktige tendenser. Vårt utvalg av analyserte språklige fenomener er også begrenset. Vi har ikke gjennomført en uttømmende analyse av relevante språklige trekk for en beskrivelse av norsk medisinsk prosa, men mener at for vårt fokus, nemlig personmanifestasjon, er utvalget av språklige trekk relevant. Resultatene bekrefter vår hovedhypotese: I den grad det er mulig å snakke om kulturelle identiteter i vitenskapelig prosa, i forhold til de utvalgte fenomenene vi har studert, spiller disiplin en viktigere rolle enn språk. Men en del av de observerte forskjellene kan ikke forklares ut fra språk eller disiplin. Variabler som alder, stilling, underdisipliner, emne og tidsskriftpraksiser kan være andre mulige medvirkende faktorer.
Vitenskapelig prosa er argumentativ og retorisk, i den forstand at forfatterne søker å overbevise og oppnå aksept samtidig med at de søker å posisjonere seg strategisk i forhold til bestemte mottakergrupper (19). Det er rimelig å forvente slik posisjonering gjennom eksplisitt argumentasjon i den konkurransen som preger dagens vitenskapelige publisering. Men det er viktig å påpeke at argumentasjon og retorikk ikke bare finnes i personlige utsagn innledet av et personlig pronomen eller i utsagn med polemisk nekting. Overbevisningsstrategier kan selvfølgelig også bestå i å presentere fakta eller observasjoner i «nøytrale» utsagn som umiddelbart virker både objektive og blottet for personlige spor, av typen Vannet i Blåsjø er forurenset.
Medisinsk prosa i alle de tre undersøkte språkene er mindre eksplisitt retorisk enn samfunnsøkonomisk og særlig lingvistisk prosa i de samme språkene. Denne påstanden underbygges ikke bare av kvantitative resultater. Våre kvalitative undersøkelser peker i samme retning. Bruken av førstepersonspronomen viser at forfatterne ikler seg ulike roller. Lingvistene manifesterer seg innenfor et register med minst tre roller, som argumenterende (vi hevder), som leserguider (vi skal i avsnitt 3 presentere) og som forskere (vi undersøker, vi finner). Økonomene nøyer seg stort sett med forsker- og leserguiderollen, mens medisinerne opptrer sjelden i andre roller enn forskerrollen. På grunn av den strenge artikkelstrukturen (etter IMRAD-skjemaet: Introduction, Material/Method, Results And Discussion (5)), har sannsynligvis medisinerne ikke samme behov for å veilede leseren som lingvister og økonomer har i sine ofte langt mer heterogent strukturerte artikler. En årsak til at medisinerne argumenterer mindre eksplisitt enn for eksempel lingvistene, kan være at medisinsk forskning baserer seg på alminnelig vedtatte metoder og en stor felles kunnskapsbase. For lingvistenes del kan en mindre felles kunnskapsbase forklare at de oftere må diskutere og argumentere for forståelsen av begreper og avgrensning av forskningsfelter. I tillegg kommer at i lingvistisk forskning blir ofte argumentasjonen til underveis, som en del av selve skriveprosessen.
Når vi ser på hvordan andre artikkelforfattere, som det refereres til ved bibliografiske referanser, «kommer til orde», tegner et liknende bilde seg. De refererte lingvistene får anledning til både å argumentere og å mene, mens refererte økonomer og medisinere stort sett får tillagt seg forskerrollen ved at de finner eller viser resultater og observasjoner.
Det ovenstående antyder forklaringsmåter som jeg ikke kan gå dypere inn i her, men som har å gjøre med ulike vitenskapelige tradisjoner, ulike studieobjekter, ulike metoder og ulike retningslinjer i tidsskrifter.
For å konkludere kan vi si at norske medisinerforfattere som skriver på norsk synes å være tro mot en internasjonal og engelskspråklig naturvitenskapelig preget og relativt personfraværende skrivetradisjon (20). Men de utmerker seg også ved å være mer eksplisitt til stede i tekstene enn deres engelske og særlig franske kolleger er. Endelig viser de at det er rom for individuell variasjon innenfor en sterk tradisjon, den medisinvitenskapelige, som er overraskende homogen til tross for det spekteret av ulike underdisipliner som den dekker.