De første romanene
Céline hadde allerede begynt å skrive, og i 1932 gav han ut sin første roman, Reisen til nattens ende (8), som tidligere er omtalt i Tidsskriftet (9). Boken ble en øyeblikkelig suksess, og Céline ble utropt til en fornyer av det franske språk. Han la språket tett opp til talespråket med korte, enkle setninger. Boken er full av konkrete sanseopplevelser – synsinntrykk, lukter og smaker. Det urineres, defekeres, onaneres, kopuleres, men dette blir bare uvesentlige detaljer i Célines prosjekt. Med ekstrem naturalisme ønsket Céline å beskrive bunnen i samfunnet og vise hvordan fattigdom skaper sykdom og kriminalitet. Men midt i nøkternheten eksploderer absurde overdrivelser som forsterker fortvilelsen. Hans stil var kontroversiell, og det samme gjaldt det tematiske i romanen.
Hovedpersonen, Ferdinand Bardamu, forteller i jeg-form om sitt liv. Det faller sammen med Célines i flere punkter. Bardamu melder seg som frivillig i den første verdenskrigen, men han spiller ingen heroisk rolle. Han prøver på alle måter å slippe unna farefulle oppdrag: «Vi møtte ingen som ville ta oss til fange.» Samtidig skildres krigens meningsløse grusomhet med anatomisk presisjon. Beretningens slentrende og tilsynelatende likegyldige stil øker effekten. Céline var blitt en kompromissløs pasifist etter sine opplevelser i krigen og uttrykker sin mistro til frasefylt fedrelandskjærlighet og alt snakk om heltemot.
Bardamu reiser til Afrika. Han blir et offer for det korrupte franske kolonistyret, men like skremmende er hans forakt, nesten avsky, for de innfødte, deres dovenskap og deres urenslighet. Illusjonen om Rousseaus gode villmann brister.
Céline hadde hatt en studietur til Ford-fabrikkene i Detroit. Han lar Bardamu få jobb ved samlebåndet og oppleve fremmedgjøringen i det kapitalistiske samfunn. «Det er sjimpanser vi er ute etter,» sier bedriftslegen.
Bardamu kommer tilbake til Frankrike, utdanner seg til lege og åpner praksis i en lurvete forstad utenfor Paris. Han forteller om fattigdom, skitt, lukt og krangel. «Og nede i gjørmen bor vi.» En ung kvinne blør i hjel etter en illegal abort, en sjuåring dør en langsom død av tyfus. Det skinner gjennom at det er livsvilkårene som har tatt livet av dem. Få av pasientene kunne eller ville betale, men Bardamu fortsatte å behandle folk gratis. Han hadde liten empati for sine pasienter, foraktet dem og fryktet dem. «Dag for dag fikk de sutrete pasientene mine bedre og bedre tak på meg.»
I Célines verden er intet hellig, og han gjør narr av prestisjefylte institusjoner. Bardamu oppsøker et bakteriologisk institutt som nok har Pasteurinstituttet som modell, men blir beskrevet som en ren karikatur, med sigarettstumper, ødelagte bunsenbrennere, retorter i alle størrelser og bur med halvkvalte mus. Céline gir samtidig et spark til forskningen: «For en sann forsker tar det gjennomsnittlig tyve år å gjøre den virkelig store oppdagelsen, nemlig den at alle ikke er like opptatt av det han holder på med som han selv.»
Reisen til nattens ende er et panorama over livets meningsløshet, dets grusomhet og dets løgner, uten et glimt av håp. Menneskene flyter viljeløst omkring på tilfeldighetenes hav, der alle forsøker å utnytte hverandre og der det bare gjelder å overleve. Bardamu har mistet troen på alle idealer. Boken signaliserer en frykt for livet snarere enn et opprør mot samfunnsforholdene.
I sin andre roman, Død på kreditt (1936), legger Céline stilen enda nærmere det muntlige (10). Han tar i bruk skjellsord, bannord, tabuord, nylagde ord og lar slang formidle de undertryktes aggresjon. Han bruker korte stakkatosetninger, atskilt av tre prikker istedenfor punktum. Slik markerer han en endeløs rekke av begivenheter og får frem en heseblesende driv og rytme i fortellingen.
Antihelten, legen Ferdinand, ligger og venter på døden og beretter om sin barndom og ungdom. Han vokser opp i et samfunn der håndverkerne og småbutikkene forsvinner og kapitalister og teknologer overtar. Faren var et underordnet mobbeoffer i et forsikringsselskap, og moren måtte gi opp sin lille moteforretning med gårsdagens moter. Ferdinand skildrer foreldrene med bitterhet og hat og forteller hvordan han selv mislyktes med alt. I siste del av boken arbeider Ferdinand hos en halvgal oppfinner, som har lånt trekk fra redaktøren av et tidsskrift der Céline i en kort periode var redaksjonssekretær. Oppfinneren bedrar stadig publikum med intrikate kvasivitenskapelige gjør-det-selv-dingser. Han skyter seg da han med sin radiotelluriske metode ikke klarer å dyrke frem spesielle poteter som skulle forbedre den menneskelige rase. Romanen kan leses som en beretning, full av stor og svart humor, om småborgerskapets undergang. Den er også en satire over teknologiens fremtidstro og over menneskenes villighet til å la seg bedra av drømmen om rikdom og berømmelse.
Også i Død på kreditt finnes mange medisinske innslag. «Han hadde forberedt meg på barten hennes, hun ville ikke ha den plukket bort (…) Og det var’kke bare en liten skygge det var snakk om! (…) Den hadde grodd fram etter en operasjon! (…) De hadde fjernet hele sulamitten i en og samme slengen! (…) Begge eggstokkene og livmora! (…) Til å begynne med trodde de det var blindtarmbetennelse (…) men da de åpnet bukhinnen, hadde de funnet en kjempemessig fibrøs svulst (…) Hun hadde blitt operert av Pean selv (…)»
Céline bruker sin medisinske viten som et litterært virkemiddel. Det er mange inngående beskrivelser av fysiologiske funksjoner. Med hensikt provoserer han med sin kalde objektivitet og makabre humor. Han mente at folk flest fornekter menneskelig lidelse og avviser dødens realitet og at dette gjør menneskenes grusomhet mot hverandre mulig. Ved å skrive om tabubelagte kroppslige prosesser, ville han oppnå en intimitet med leserne og gjøre dem til sine medskyldige og derved påvirke dem.