De fattige

Bjørgulf Claussen Om forfatteren

Foto © Anders Thormann/Samfoto

Å se de fattige har alltid vært en utfordring. Interessen har vekslet opp gjennom tidene. Den første kristne overklassen i Bysants var svært interessert og bygde de første fattighusene og sykestuene. Her ble den profesjonelle sykepleien skapt. I middelalderens Norge hadde man ganske god orden på legden. Ellers i Europa var interessen for de fattige liten, av og til var innstillingen hatsk. På 1300-tallet var hatet blant bybefolkningen ekstra sterkt. På 1700-tallet trodde mange at problemet kunne administreres bort, og kongene begynte å gi lover om tigging og fattighus. I det neste århundre vokste igjen hatet.

Vi vil gjerne tro at medisinen ser de fattige, ja gir dem forrang når det gjelder tid og oppmerksomhet, fordi de har større behov enn andre. På sykehusene har det vært slik, men kanskje mer tidligere enn i markedsøkonomiens tid? Det fortelles at St. Josefs hospital i Porsgrunn tok inn mange loffere for vask og sårstell. Men det var en katolsk institusjon, ved Porsgrunn Lutherske sykehus var det ikke slik, sies det.

I velferdsstatens glansperiode skulle det ikke være fattige i Norge. Det ble legitimt å overse dem. Men utover i 1980- og 90-årene ble det flere og flere som hovedsakelig levde på sosialhjelp. Gro Harlem Brundtland nektet for økt fattigdom så sent som i 1997 da Bondevik utfordret henne, men Bondevik sørget for en utredning som viste at han hadde rett. Siden har forskjellene økt og velferdsstaten er blitt ytterligere svekket. Nå ser alle de voksende forskjellene. Kanskje er det tidsånden som gjør at de fattige krever mer oppmerksomhet? Om de ikke lenger er en utfordring for et svinnende likhetsideal, så er de fortsatt en utfordring for medisinen og dens moral om å gi mest til de mest trengende.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler