I Australia
Allerede dagen etter ankomst startet introduksjonskurset over én uke for en gruppe på sju leger fra Canada, Nederland, Sør-Afrika, Danmark og Norge. Vi fikk innføring i det australske helsesystemet, journalsystemer, ansvarsforsikring og aboriginernes spesielle kultur og sykdomspanorama. Locum Service betalte hotellopphold og leiebil hele uken og betalte også reisen mellom de forskjellige vikariatstedene, men bare for vikarlegen og ikke for legens familie.
Først etter avsluttet kurs får man vite hvor det første vikariatet skal være. Noen ganger kan man velge mellom flere steder, men informasjon om de aktuelle stedene er svært begrenset. Det lengste vi var på ett sted var 2,5 måneder, og til sammen var vi på fire forskjellige steder i løpet av sju måneder. Man kan også melde deg på såkalt «roaming»; da jobber man 1 - 2 uker hvert sted. Mellom arbeidsperiodene kan man ta seg fri til å reise rundt, enten med bil eller fly til store byer som for eksempel Sydney og Brisbane.
Arbeidsgiver i praksisen man kommer til, stiller gratis bil og bolig til disposisjon. Lønnen er 2 300 - 3 000 australske dollar per uke (1 dollar = 4,75 norske kroner). Der et gruveselskap er arbeidsgiver, er ukelønnen om lag 4 000 australske dollar. Man blir trukket ca. 40 % i skatt. Gjør man avtale med en regnskapsfører om å skrive selvangivelse, kan man regne med å få noen skattepenger tilbake. Arbeidsgiver betaler 9 % pensjonspremie, men dette beløpet betales tilbake etter hjemreise. Blir man lenger enn fire måneder, blir billettutgifter på opptil 2 000 australske dollar refundert. Locum Service har en bonusordning etter seks måneder.
Boligene vi bodde i, var ikke alltid like bra rengjort da vi ankom, og var heller ikke utstyrt etter vanlig hjemmestandard. Noen ganger måtte vi ordne med telefon selv, og mobiltelefon har bare dekning i og rundt større byer. De fleste legekontorene har Internett-tilgang. Jeg opplevde alle arbeidsplassene som hyggelige, men noe preget av at man er «vikar nr. 100»! De første seks ukene var meget stressende, fordi alt var nytt: datasystemer, henvisningsrutiner, reseptforskrivninger, sykmeldinger, erklæringer til forsikringsselskaper, kulturen og ikke minst venstrekjøringen! Men det gikk seg fort til.
Dersom man jobber så langt fra sykehus at det ikke er naturlig å bruke ambulansebil, trår Royal Flying Doctors til. Dette imponerende systemet med flytransport av lege, ambulansepersonell og pasienter har sin opprinnelse tilbake til 1920-årene. Hvert lite tettsted har sin flystripe. «Byer», gjerne med 600 - 700 innbyggere, har et vidstrakt omland med omtrent samme innbyggertall og eget lokalsykehus. Disse er som tidligere tiders sykestuer i Norge, men har ofte avanserte hjelpemidler og meget dyktige sykepleiere. Der behandles pasienter som man her hjemme nok ville ha sendt til sykehus.
Disse «rural and remote areas» er svært fjerntliggende. Folk i kommunesenteret, med kommuneadministrasjonen og noen butikker, er litt mer urbaniserte enn familiene som bor enda mer perifert på ufattelige store gårdsbruk, der det drives med sau eller korn. Avstandene er enorme. For en ledsagende doktorkone eller -mann kan dagene bli lange. Man bør ta initiativ til kontakter i lokalsamfunnet, særlig når avstanden til nærmeste større by er stor. På ett av stedene jobbet jeg på et legesenter som hadde ansvar for aboriginere, etterkommerne av landets urbefolkning. Mange aboriginere hadde ufattelig dårlige helse- og sosialforhold. Forventet levealder er bare 58 år. Aboriginernes situasjon var kanskje det som gjorde sterkest inntrykk på meg.
Alt i alt var oppholdet i Australia en flott opplevelse. Det stilte store krav til vår omstillingsevne og evne til å tåle stress, spesielt den første tiden da alt var nytt. Ta gjerne kontakt med meg dersom du kunne tenke deg å jobbe som vikarlege i Australia. Jeg tror godkjenningsprosessen vil kunne bli enklere for nye søkere ettersom jeg var den første norske allmennpraktikeren som gikk gjennom systemet Locum Service.