Annonse
Annonse
Annonse
Annonse
Inger Cecilie Stridsklev Om forfatteren

Ingar O. Skalpe svarer i Tidsskriftet nr. 6/2005 (1) på mitt debattinnlegg i samme nummer (2). Skalpe mener nevroradiologene som utførte luftencefalografi på Vidkun Quisling, var i god tro. Det tror også jeg. Det er ingen grunn til å tro at de visste at undersøkelsen ble foretatt poliklinisk, og at Quisling kort etter undersøkelsen skulle tvinges til å gå 2 – 3 etasjer opp til sin celle. Liknende behandling ble også gitt frontkjempere, og så vidt vites var det nevroradiologene som protesterte da de ble klar over hva som foregikk.

Det er neppe grunn til å tro, som Skalpe hevder, at funn av en hjernetumor ville ha medført at Quisling ville fått en naturlig død. Dødsstraff i fredstid var allerede opphevet i 1902, men gjeninnført nettopp for å kunne skyte slike som Quisling. Dessuten hadde vaktmannskapet bestemt seg for å drepe Quisling hvis han ikke ble dødsdømt (3). Den eneste mulige effekt av undersøkelsen var det som ble oppnådd: At Quislings mulighet for å legge frem sitt syn på sin egen sak ble redusert.

1

Skalpe IO. Quislings hjerne. Tilsvar. Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 784.

2

Stridsklev IC. Quislings hjerne Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 784.

3

Dahl HF. En fører for fall. Oslo: Aschehoug, 1992.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler

Annonse
Annonse