Radikal behandling av prostatakreft i Norge

Truls E. Bjerklund Johansen Om forfatteren
Artikkel

Som følge av PSA-måling påvises stadig flere tilfeller av prostatakreft. De fleste av disse pasientene har sykdom som antas å være begrenset til prostata, de er dermed kandidater for helbredende, radikal behandling. I dag er det vanlig at pasienten og hans livsledsager tar aktivt del i beslutningen om hvorvidt sykdommen skal behandles eller ikke, dernest i valg av behandlingsform. Som rådgiver må legen støtte seg til publiserte behandlingsresultater og erfaring fra egen praksis.

Det er vist at leger som regel anbefaler den behandlingen de selv kan utføre (1). Urologer vil gjerne anbefale radikal prostatektomi, onkologer anbefaler ekstern strålebehandling og de som driver med brakyterapi, vil anbefale den metoden. I noen land har dette store økonomiske implikasjoner for legen.

De mest siterte artikler om effekten av radikal behandling tar som regel utgangspunkt i sterkt selekterte pasientmaterialer (2, 3). Dette har stor betydning for resultatene som blir oppnådd. I noen grad skyldes de beste resultatene at leger ved spesielle sentre er dyktigere enn andre fordi de får mer trening. De fleste pasienter vil imidlertid bli behandlet ved alminnelige sykehus av alminnelige urologer som ikke foretar seleksjon av pasientene for å sikre seg best mulige resultater og høyest mulig inntekt. Behandlingsresultatene ved slike sykehus avviker fra såkalte «centers of excellence» (3, 4).

Hensikten med denne artikkelen er å gi en oversikt over foreliggende dokumentasjon om radikal behandling av prostatakreft i Norge. Dukumentasjon er det viktigste grunnlaget for valg av behandling for norske pasienter.

Materiale og metode

Materialet omfatter norske arbeider med relevans for radikal behandling av prostatakreft som er publisert i tidsrommet 1982 – 2004 i Vitenskapelige forhandlinger, som utgis av Norsk kirurgisk forening (5), og i medisinsk-vitenskapelige tidsskrifter. I tillegg til virkninger og bivirkninger er det registrert behandlingsmetode, type studie, inklusjonskriterier og observasjonstid.

Vurdering av virkninger

Prostatakreft er en dødelig sykdom. Pasientens viktigste anliggende er om behandlingen vil forlenge livet, dvs. gi økt overlevelse sammenliknet med ingen behandling, ev. andre behandlingsmetoder. Prostatakreft kan være en langsomtvoksende sykdom som kan forringe livskvaliteten over lang tid. Derfor er sykdomsfri overlevelse en viktig variabel.

Vurdering av bivirkninger

De viktigste komplikasjoner og korttidsbivirkninger av radikal kirurgisk behandling av prostatakreft er operasjonsmortalitet, blodtap, tromboemboli, infeksjoner, urininkontinens, ereksjonssvikt og forandringer i urinblærens funksjon. Langtidsbivirkninger er i tillegg urinrørsforsnevring og lyskebrokk. Etter operasjonen blir den fjernede prostata undersøkt av patolog. Hvis det påvises gjennomvekst av kapselen, dvs. T3-tumor, har behandlingen ikke vært radikal. Dette er en vond beskjed å få.

Bivirkninger under strålebehandling er kvalme, tretthet, abdominalsmerter og endringer i tarmens og urinblærens funksjon. Langtidsbivirkninger er skrumping av urinblæren, urinrørsforsnevring, symptomer fra endetarmen, ereksjonssvikt og sekundærcancer.

Resultater

I tidsrommet 1982 – 2003 er det presentert 30 arbeider om radikal behandling av prostatakreft under årsmøtene til Norsk kirurgisk forening (5). Fem radikale behandlingsmetoder er evaluert. Radikal kirurgisk behandling er omtalt i 16 arbeider, hvorav ett om perineal tilgang, resten med retropubisk tilgang. Radikal ekstern strålebehandling, kryoterapi og transurethral reseksjon etterfulgt av laserkoagulasjon er omtalt i tre arbeider hver. Brakyterapi er omtalt i to arbeider, hvorav ett er en kasuistikk.

Det største pasientmaterialet om kirurgisk behandling fra én enkelt institusjon omfatter 129 pasienter som er behandlet med transurethral reseksjon av prostata etterfulgt av koagulasjon av prostatakaviteten med neodynium-yag-laser. Dette arbeidet av Hans Olav Beisland fra Aker universitetssykehus skiller seg også ut med lengst observasjonstid – 14 år (6).

Det største pasientmaterialet om strålebehandling er Wolfgang Lillebys arbeid over 203 pasienter som er fulgt gjennom sju år (7).

I samme tidsrom er det identifisert fem engelskspråklige arbeider med utgangspunkt i norske pasienter. Fire av disse pasientmaterialene er også presentert på årsmøtet i Norsk kirurgisk forening.

Virkninger

Det finnes ingen kontrollerte studier. Det følger av studienes design at ingen arbeider kan gi svar på om behandlingen øker totaloverlevelsen eller sykdomsfri overlevelse (e-tab 1). Med unntak av Beislands og Lillebys arbeider er gjennomsnittlig observasjonstid 2,5 år for 16 av de 18 arbeidene der man har oppgitt dette. Med så kort oppfølging er det ikke mulig å vurdere om behandlingen øker overlevelsen. Beisland viste at 97,5 % av pasientene med WHO-grad 1- svulster var i live etter 15 år. I et arbeid fra Ullevål universitetssykehus i 1983 var 64 % av pasientene med høyt differensierte svulster i live etter ti år. Dette understreker at histologisk grad, og spesielt Gleason-skåre, er den viktigste prognostiske faktor, slik det senere er vist i fire norske doktoravhandlinger fra det aktuelle tidsrom (6 – 9).

Tabell 1  Norske erfaringer med radikal behandling av prostatakreft (5)

År

Sykehus

Modalitet og inklusjonskriterier

Type studie

Antall pasienter og tidsrom

Observasjonstid

Viktigste resultater

1982

Ullevål

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

50 pasienter

1971 – 81

0,5 – 10 år

96 % ereksjonssvikt8 % inkontinens av betydning

22 % residiv

«De fleste pasienter utskrevet etter 3 uker»

1983

Ullevål

Pasienter diagnostisert

Retrospektiv observasjonsstudie

128 pasienter

1972 – 83

0 – 10 år

Overlevelse etter 10 år:

Høyt differensierte svulster 64 %

Lavt differensierte svulster 5 %

1987

Aker

Pasienter som er behandlet med transurethral reseksjon av prostata og laser

Prospektiv observasjonsstudie

Antall ikke oppgitt

1981 – 95

83 % sykdomsfri overlevelse etter 3 – 6 år

1989

Radiumhospitalet

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

13 pasienter

Ikke oppgitt

Ikke oppgitt

1989

Regionsykehuset i Trondheim

Pasienter som er behandlet med 2 x transurethral reseksjon av prostata og laser

Retrospektiv observasjonsstudie

26 pasienter

1986 – 89

21 måneder

22 av 26 pasienter er i live

1989

Radiumhospitalet

Pasienter som er behandlet med brakyterapi 160 Gy

Retrospektiv observasjonsstudie

28 pasienter

Ikke oppgitt

68 % av pasientene hadde malign tumor i biopsier etter 6 måneder

1990

Aust-Agder

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Prospektiv observasjonsstudie

94 pasienter

1980 – 85

5 – 10 år

Tumorstadium og differensieringsgrad er viktig for prognosen

1990

Haukeland

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

54 pasienter

Ikke oppgitt

44 % stressinkontinens etter 1 år

74 % impotens

Gjennomsnittlig operasjonstid: 185 minutter

Gjennomsnittlig transfusjons-behov: 3 enheter blod

1991

Radiumhospitalet

Feildoserte «seeds» ved brakyterapi

Kasuistikk

1

Pasienten hadde fått 100 x normal stråledose og svær bekkennekrose

1991

Radiumhospitalet

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

50 pasienter

1988 – 91

1,5 år

Impotens er vanlig, inkontinens sjelden

1993

Haukeland

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

110 pasienter

1984 – 93

< T2, N0, M0

Ikke oppgitt

62 % av pasienter med antatt T2-svulst viste seg å ha T3, dvs. gjennomvekst av kapsel

1995

Aust-Agder

Pasienter som er diagnostisert

Prospektiv observasjonsstudie

6 måneder

Introduksjon av PSA dobler antall påviste tilfeller av prostatakreft og genererer mye merarbeid

1995

Aust-Agder

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi ved 3 sentralsykehus

Retrospektiv multisenterobservasjonsstudie

60 pasienter

1985 – 95

Ikke oppgitt

6,6 % store komplikasjoner

18 % mindre komplikasjoner

40 % endret stadium fra T2 til T3

37 % varierende grad av inkontinens

70 % impotens

Operasjonstid: 185 minutter

Transfusjonsbehov: 3,7 enheter

1996

Ullevål

Pasienter som er operert med radikal perineal prostatektomi

Retrospektiv pasientomtale

8 pasienter

1996

Operasjonstid: 168 minutter

Liggetid: 7 dager

Katetertid: 19 dager

1996

Aker

Pasienter som er radikalt strålebehandlet

Retrospektiv observasjonsstudie

43 pasienter

1984 – 93

30 pasienter

T3 – 4

3 – 10 år

86 % bivirkninger fra rectum og blære, 12 % varige bivirkninger som proktitt og 1 fistel

1997

Radiumhospitalet

Pasienter som er behandlet med nitrogenbasert kryoterapi

Retrospektiv observasjonsstudie

19 pasienter

Februar – august 1997

3 måneder

11/19 normal vannlating, ingen inkontinens

5/11 har bevart ereksjon

10/11 har negative biopsier

Gjennomsnittlig PSA-verdi 0,3 ng/ml

1997

Regionsykehuset i Tromsø

Pasienter som er behandlet med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

84 pasienter

1984 – 96

26 måneder

Gjennomsnittlig PSA-verdi preoperativt 3 – 187 ng/ml

Endret stadium til T3 hos 60 %

1997

Sentralsjukehuset i Rogaland

Pasienter som har fått radikal strålebehandling med 66 – 70 Gy

Retrospektiv observasjonsstudie

21 pasienter

Ikke oppgitt

86 % vedvarende symptomer fra blære/rectum

1998

Aker

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi og bruk av endo-gastrointestinal anastomose (suturmaskin)

Retrospektiv observasjonsstudie

14 pasienter

1996 – 98

Ikke oppgitt

Operasjonstid: 149 minutter

Blødning 1 439 ml

1998

Ullevål

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi og radikal perineal prostatektomi i Norge

Nasjonal retrospektiv registrering

350 pasienter

1990 – 97

Median 15,5 måneder

Preoperativ PSA-verdi 12,3 ng/ml

5 % døde, herav 2 perioperativt

82 % residivfrie

1999

Aker

Pasienter som er behandlet med transurethral reseksjon av prostata og laser

Retrospektiv observasjonsstudie

129 pasienter

1981 – 91

Median 14 år

Av pasienter med WHO-grad 1 er 97,5 % i live etter 15 år

Av pasienter med WHO-grad 3 er 10 % i live etter 10 år

1999

Radiumhospitalet

Pasienter som er behandlet med nitrogenbasert kryoterapi

Retrospektiv observasjonsstudie

107 pasienter

91 pasienter fulgt i 3 måneder

86 % negative biopsier, PSA-verdi < 2 ng/ml hos 88 %

1 fistel, 43 % slim per urethram pyuri hos 23 %, behov for transurethral reseksjon av prostata hos 7 %, bevart ereksjon hos 26 %

2000

Sentralsykehuset i Akershus

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

39 pasienter

1998 – 2000

3 måneder

60 % PSA-verdi < 0,1 ng/ml etter 3 måneder

Operasjonstid: 162 minutter

26 % store og små komplikasjoner

27 % endret stadium til T3

43 % urinlekkasje

2000

Aker

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi og bruk av suturmaskin

Retrospektiv observasjonsstudie

23 pasienter

1996 – 2000

Operasjonstid: 139 minutter

700 ml blødning, liggetid 11 døgn

96 % ereksjonssvikt

T2 og frie marginer hos 52 %

2001

Sentralsjukehuset i Rogaland

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

49 pasienter

1996 – 01

3 – 57 måneder

Urinlekkasje hos 77 % kort etter inngrepet, vedvarende hos 46 %

75 % uten ereksjonsevne

27 % forverret livskvalitet, 10 % bedret kvalitet

2001

Vest-Agder

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

91 Pasienter

1995 – 01

3 måneder – 5 år

Postoperativ katetertid 2 – 3 uker

2002

Regionsykehuset i Trondheim

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

159 pasienter operert i 1996 – 2000

82 % besvarte spørreskjema

Ikke oppgitt

Urininkontinens 9 – 23 %

Ereksjonssvikt 38 – 49 %

Positive marginer 13 – 51 % Resultatene bedres med lavere tumorstadium og økt kirurgisk erfaring

2002

Radiumhospitalet

Pasienter som er strålebehandlet uten samtidig hormonbehandling

Retrospektiv observasjonsstudie

203 pasienter

T1 – 4N0M0

11 – 156 måneder (median 87)

Progredieringfri overlevelse:

T1/2: 67 %, T3/4: 48 %

Gleason-skåre viktig for prognosen

2003

Akershus universitetssykehus

Pasienter som er operert med radikal retropubisk prostatektomi

Retrospektiv observasjonsstudie

70 pasienter

1998 – 2003

12 måneder

83 % hadde T2-tumor

77 % har PSA-verdi < 0,2 ng/ml etter 12 måneder

2003

Radiumhospitalet

Pasienter som er behandlet med argonbasert kryoterapi

Retrospektiv observasjonsstudie

25 pasienter

Ikke oppgitt

Ingen alvorlige komplikasjoner som urininkontinens eller fistler

Bivirkninger

Det finnes ett sammenliknende arbeid over bivirkninger ett år etter radikal retropubisk prostatektomi og definitiv strålebehandling (50 – 66 Gy) (7). I operasjonsgruppen hadde 12 % av pasientene moderate eller alvorlige vannlatingsplager, 35 % hadde moderat eller alvorlig urinlekkasje og 71 % moderat eller alvorlig seksualfunksjonsforstyrrelse. Tilsvarende tall etter strålebehandling var 20 % med vannlatingsbesvær og 51 % med seksualproblemer. 13 – 38 % av strålebehandlede pasienter hadde moderate eller alvorlige bivirkninger fra tarmen.

Radikal retropubisk og perineal prostatektomi. Bortsett fra ett arbeid om perineal prostatektomi hos åtte pasienter varierer størrelsen på pasientmaterialene fra 14 til 110 pasienter. Det største materialet er fra Haukeland Universitetssjukehus og er samlet i tiårsperioden 1984 – 93, med gjennomsnitt 11 behandlede pasienter per år.

I en metanalyse av alle pasientmaterialer før 1998 er det oppgitt 0,5 % perioperativ mortalitet hos 350 opererte. 5 % av pasientene er imidlertid døde etter en median observasjonstid på 15,5 måneder. Forekomsten av T3-svulster etter patologisk-anatomisk vurdering av prostatapreparatet varierer fra 13 % til 62 %. Siste refererte arbeid fra Aker universitetssykehus i 2000 oppgir positive marginer, dvs.T3-tumor, hos 48 % av pasientene.

Inkontinens rapporteres hos 9 – 77 % av pasientene. Graden av inkontinens er usikker. Tap av ereksjonsevne varierer fra 38 % til 75 %. Også disse tallene er usikre. Det laveste tallet omfatter pasienter som ikke oppnår ereksjon med bruk av tilgjengelige hjelpemidler. Ingen arbeider gir opplysninger om forekomst av urinrørsforsnevring.

Radikal strålebehandling. I de eldste arbeidene er forekomsten av bivirkninger betydelig, hos opptil 86 %. Det er grunn til å tro at materialene omfatter pasienter med mer fremskreden sykdom enn for de andre behandlingsmodalitetene. I en nyere artikkel rapporteres 11 % moderate gastrointestinale og 19 % moderate urogenitale bivirkninger hos 26 pasienter som er strålebehandlet for lokalisert prostatacancer med 70 Gy (10).

Brakyterapi. Begge arbeidene er fra Radiumhospitalet. Det er omtalt en pasient som fikk katastrofale komplikasjoner og et materiale på 28 pasienter hvor det hos 68 % fortsatt var malignitet i biopsier etter seks måneder.

Kryoterapi. To arbeider fra Radiumhospitalet er presentert. Det ble lagt frem optimistiske erfaringer etter de første 19 behandlingene, senere er det presentert et materiale på 107 pasienter. Det ble benyttet flytende nitrogen og førstegenerasjons kryonåler med diameter 3,5 mm. Etter tre måneder var 86 % av pasientene uten malignitet i biopsier, 39 % hadde PSA-verdi < 0,2 ng/ml og 88 % en verdi på < 2 ng/ml. 74 % hadde ereksjonssvikt, og en pasient hadde fistel mellom urethra og rectum etter tre måneder. I et arbeid fra 2003 så man ikke alvorlige komplikasjoner hos noen av de 25 pasientene som var behandlet med argonbasert kryoterapi og 1,4 mm tykke nåler. I en artikkel i dette nummer av Tidsskriftet presenteres foreløpige resultater etter kryoterapi for lokalisert prostatakreft hos 40 pasienter (11).

Diskusjon

Virkninger

Når pasientansvarlig lege skal gi råd til en norsk pasient om radikal behandling av prostatakreft, er det nødvendig å opplyse om resultatene som oppnås ved den institusjon der pasienten skal behandles. Det finnes ingen norske vitenskapelige arbeider som slår fast at behandling av prostatakreft øker totaloverlevelsen eller sykdomsfri overlevelse. Det finnes heller ingen norske studier som viser at én bestemt metode har bedre virkning på sykdommen enn andre metoder. Vi må konstatere at ingen norske arbeider er egnet til å vurdere virkninger av behandlingen, slik «virkninger» er definert i denne presentasjonen. Også internasjonal litteratur er svak når det gjelder dokumentasjon av virkninger. Radikal behandling kombineres ofte med hormonbehandling fra start eller når det kommer tegn på progrediering. Hormonbehandling kan være så effektivt at den overskygger effekten av radikalbehandlingen. Da blir resultatene vanskelig å vurdere (12).

Vi har heller ikke pålitelige data som sier hvordan det går med pasienter som ikke får radikal behandling. Slik behandling ble for alvor tatt i bruk i midten av 1990-årene. Kreftregisterets observasjoner fra før denne tid er det nærmeste vi kommer data for overlevelse for lokalisert prostatakreft som ikke er forsøkt radikalbehandlet (13). Vanligvis tilbys ikke radikal behandling til pasienter over 75 år. Derfor vil overlevelsen i denne gruppen også være tilnærmet lik overlevelsen ved ikke-radikalbehandlet prostatakreft i de nærmeste aldersgruppene.

Basert på ovenstående antas femårsoverlevelsen for pasienter med ikke-radikalbehandlet prostatakreft og normalfordelt Gleason-skåre å ligge på 75 – 80 %. Tabell 2 viser at opsjonen «ingen behandling» har best overlevelse og ingen bivirkninger av radikale behandlingsforsøk. Imidlertid vil pasienter som dør av lokalisert prostatakreft før det er gått fem år enten ha fått gal stadieinndeling eller ha hatt en meget rasktvoksende svulst. Veksthastighet og malignitetsgrad uttrykkes best i Gleason-skåre, som er en sterkere prognostisk indikator enn T-stadium. Man må derfor være varsom med å trekke slutninger ut fra overlevelsesdata for pasienter med prostatakreft som ikke er stratifisert etter Gleason-skåre.

Tabell 2  Sammenfatning av norske erfaringer med radikal behandling av lokalisert prostatakreft (T1 – 2, No-Nx, Mo-Mx). Modalitetene er omtalt i alfabetisk rekkefølge

Modalitet

Virkning

Behandlingsomfang

Bivirkninger

Spesielle forhold

Brakyterapi

32 % av pasientene har negative biopsier etter 6 måneder

Ikke beskrevet

Ukjent

En svært alvorlig komplikasjon er beskrevet

Publiserte erfaringer er basert på 29 pasienter

Ekstern strålebehandling

35 – 67 % klinisk progredieringsfri overlevelse i 7 år og 3 måneder (median observasjonstid)

7 – 8 ukers behandling i avdeling for stråleterapi i regionsykehus

13 – 86 % vedvarende symptomer fra blære/rectum

20 % vannlatingsbesvær

51 % ereksjonssvikt

Langtidsbivirkninger ikke rapportert

Ingen behandling

Ca. 78 % anslått relativ overlevelse etter 5 år

Intet sykehusopphold

Ingen

Økt fare for progrediering?

Kryoterapi

86 % negative biopsier etter 3 måneder

Innleggelse i 2 – 3 dager

Suprapubisk kateter i inntil en uke

Urinlekkasje 0 %

Ereksjonssvikt 74 %

Diverse komplikasjoner 10 – 43 %

Meget kort observasjonstid

Radikal retropubisk prostatektomi

82 % residivfri etter 1 år og 3 måneder

Tre ukers innleggelse i sentral/regionsykehus

Urethrakateter i tre uker

Perioperativ død < 0,3 %

Blødning 3 – 3,7 enheter

Diverse komplikasjoner < 24,6 %

Urininkontinens 8 – 77 %

Ereksjonssvikt 38 – 96 %

27 % redusert livskvalitet

Beskjed om at operasjonen likevel ikke er radikal, 13 – 62 %

Ca. 10 % får umiddelbar tilleggsbehandling med stråler og/ eller hormoner

Meget kort observasjonstid

Transurethral reseksjon av prostata etterfulgt av laser

83 % klinisk sykdomsfri overlevelse etter 3 – 6 år

97,5 % total overlevelse etter 5 år

1 – 2 transurethrale inngrep etterfulgt av laserkoagulasjon, 2 sykehusopphold på ca. 1 uke

Ukjent

14 års observasjonstid

Bivirkninger

Når dokumentasjonen av virkninger er usikker, blir spørsmålet om bivirkninger desto viktigere. Vi har et godt grunnlag for å vurdere antall inngrep som utføres per behandler per institusjon per år og korttidsbivirkninger av behandlingene. I det største kirurgiske materialet fra Haukeland Universitetssjukehus ble det utført omtrent ti inngrep per år. Den europeiske urologforeningen anbefaler minimum 25 inngrep per operatør per år for å sikre kvaliteten (3).

En mann som vurderer å la seg radikaloperere for prostatakreft, må være forberedt på at det er opptil 60 % sannsynlighet for at han etter inngrepet vil få beskjed om at man ikke har fått med seg alt svulstvev under operasjonen. Dette kan bety at det er operert til ingen nytte. Denne andelen er sannsynligvis lavere i dag enn i begynnelsen av tidsrommet som er vurdert, fordi PSA-måling er tatt i bruk i stadieinndelingen. I de eldste pasientmaterialene baserte man seg kun på klinisk og bildediagnostisk bedømmelse av T-stadium.

Urinlekkasje forekommer forbigående eller permanent hos omtrent halvparten av pasientene. Dette kan være en invalidiserende bivirkning. Det er mulig å behandle urinlekkasje ved å operere inn en kunstig lukkemuskel. Ingen resultater er publisert. Ekstern strålebehandling, kryoterapi og laserkoagulasjon gir minst fare for urininkontinens.

Forekomsten av ereksjonssvikt er så høy at ingen bør la seg behandle med noen modalitet uten å være forberedt på at ereksjonsevnen kan gå tapt. Hos en stor del av pasientene kan dette avhjelpes med perorale fosfodiesterasehemmere eller intraurethral instillasjon, ev. intrakavernøs injeksjon, av alprostadil. Ereksjonssvikt antas å være mindre hyppig etter strålebehandling, men i dag kombineres strålebehandling svært ofte med kastrasjonsbehandling, og da tapes både ereksjon og libido. Forekomsten av urinlekkasje etter kirurgi er omtrent like høy som forekomsten av bivirkninger fra tarmen etter strålebehandling.

De fleste som i dag tilbys radikal behandling av prostatakreft, er ellers friske menn med god livskvalitet. Ca. 30 % får dårligere livskvalitet etter kirurgisk behandling. Det knytter seg imidlertid usikkerhet til registreringen av komplikasjoner og livskvalitet. Det er sannsynlig at man rapporterer for gode resultater. Som regel er det behandleren selv som står for evalueringen, hvilket er vitenskapelig betenkelig. På den annen side kan reduksjon i livskvalitet være en akseptabel pris hvis man blir helbredet for en dødelig sykdom. Ereksjonens betydning for livskvaliteten er overdrevet (7).

Perspektiver

Det kan være meget vanskelig å bestemme om en pasient med prostatakreft skal radikalbehandles eller ikke (14). PSA-måling har endret populasjonen av pasienter som får stilt diagnosen og som blir behandlet. Det er mange faktorer å ta hensyn til. Ofte vil histologisk grad være avgjørende. I de senere år er et nytt moment kommet til i denne vurderingen. Pasientenes aktive medvirkning i diagnostiske og terapeutiske overveielser har vist at vissheten om å ha prostatakreft i seg selv er en tungtveiende grunn for behandling. Som en følge av dette behandles stadig flere pasienter med sykdom i tidlig fase og med gunstig prognose. Norsk praksis selekterer nå pasienter etter modell av «centers of excellence».

Transurethral reseksjon etterfulgt av laserkoagulasjon benyttes ikke lenger, til tross for at det er den metoden som har de beste dokumenterte resultatene. Strålebehandling anvendes mer og mer, uten at det er lagt frem resultater som viser at metoden har bedre virkning og totalt sett færre bivirkninger enn andre. Det er tankevekkende at vi i løpet av 22 år med moderne behandling og ca. 30 000 nyoppdagede tilfeller av prostatakreft ikke er i stand til å dokumentere vitenskapelig om behandlingen som tilbys, gir helsegevinst for pasientene.

Anbefalte artikler