Mindre entusiasme for mikromatriser

Ragnhild Ørstavik Om forfatteren
Artikkel

Mikromatriseteknikken er kanskje ikke så godt egnet til å forutsi prognosen ved kreftsykdommer.

Ved hjelp av DNA-mikromatriser kan man enkelt registrere aktivitetsnivået for titusener av gener i celle- eller vevsprøver. Metoden er mest brukt i kreftforskning. Man undersøker svulstvev fra pasientgrupper der man kjenner sykdomsutviklingen, og finner frem til grupper av gener man mener har betydning for prognosen. Deretter testes funnene hos pasienter med ukjent prognose.

Nå dempes begeistringen gjennom to viktige publikasjoner. Ved å reanalysere dataene fra en tidligere publisert brystkreftstudie viser forfatterne at de kan generere en rekke gensignaturer fra det samme materialet og at den publiserte listen av gener langt fra er så spesifikk (1). I neste artikkel har forskere simulert teknikkene fra flere tidligere datasett. Resultatene varierer i stor grad avhengig av hvilke pasienter man velger til henholdsvis den kjente og den ukjente gruppen (2). I fem av sju tilfeller var den prediktive verdien av mikromatriser jevngod med å kaste mynt og krone.

– Studiene som nå kritiseres, har brukt mikromatriser til å analysere prognose. Norske forskere har vært mer opptatt av å bruke teknikken til å studere svulstenes biologi (3), sier professor Per Eystein Lønning ved Kreftavdelingen, Haukeland Universitetssjukehus.

– Resultatene må ikke oppfattes som kritikk av metoden, men av anvendelsen. Denne teknologien vil spille en viktig rolle i fremtiden for å studere tumorbiologien, også med tanke på direkte terapianvendelse (4).

Anbefalte artikler