Tid er avgjørende ved hjerte-lunge-redning

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Etter at Pantridge og medarbeidere startet med legebemannet ambulanse i Belfast i 1966 (1), vokste interessen for å redde personer med hjertestans i den prehospitale fase raskt over hele verden. I Norge ble metoden tidlig introdusert. Jens Moe (1943 – 2000) opprettet en legebemannet ambulanse i Oslo allerede som medisinstudent i 1967. De første resultatene ble publisert av Lund & Skulberg (2).

    Lars Wik og medarbeidere har nylig publisert en studie om hjerte- og lungeredning i JAMA, der de med stor nøyaktighet påviser hvilke feil som skjer under behandlingen, selv hos profesjonelle livreddere (3). Artikkelen er viktig fordi den danner et utvidet grunnlag for en bedre opplæring av ambulansepersonellet. Likevel viser studien at lite er oppnådd når det gjelder overlevelse etter hjertestans utenfor sykehus i løpet av de siste 40 årene. Det er fristende å minne om en undersøkelse fra Bærum sykehus publisert i 1977, der daværende anestesioverlege Anna Kristine Amundsen hadde utarbeidet et program for utrykningsambulanse bemannet med anestesisykepleier (4). Blant 73 pasienter der hjerte-lunge-redning ble utført, var primær resuscitering vellykket hos 20 pasienter (27 %), og ti pasienter (14 %) ble utskrevet i live. I Wik og medarbeideres materiale ble seks pasienter (3 %) utskrevet i live (3). I materialet fra Bærum sykehus ble tiden det tok fra hjertestans inntrådte til resuscitering ble påbegynt, omtalt som den avgjørende faktoren med seks minutter som en kritisk grense (4). En gjennomsnittlig lengre responstid før behandling ble igangsatt, må være en viktig tilleggsforklaring på det dårlige overlevelsesresultatet i Wik og medarbeideres studie.

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media