Hvor mye lidelse greier vi å ta inn?

Gjesteskribent
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Time etter time fulgte vi radio- og tv-sendingene fra flomkatastrofen i Sørøst-Asia i jule- og nyttårshelgen. Bildene av bølgene som herjer med ubegripelig kraft. Alle ødeleggelsene og likene. Avmakten til foreldre og pårørende som leter og leter. Fortvilelsen. De uverdige massegravene. Likbrenningen. Tomheten i øynene til den lille gutten som kommer hjem på en fremmed arm, uten mor og far.

    Deilig er jorden – kan vi synge den lenger nå? – spurte en Dagsrevy-journalist i en av de utallige utvidede nyhetssendingene. Nyttårsaften spurte kong Harald om det samme. Spørsmålet er relevant – men likevel så absurd. Like absurd som hele situasjonen. Hva skal vi gjøre i vår hjelpeløshet om vi ikke lenger skulle kunne synge Deilig er jorden? Selvsagt skal vi synge. Når alt er meningsløst, er det viktig å gi plass for følelsene, og dele følelsene, sorgen og fortvilelsen. Vi må synge Deilig er jorden selv om det gjør vondt. Verden må gå videre.

    Det gjør et voldsomt inntrykk å se hvordan leger og sykepleiere arbeider under høytrykk med å redde liv og lindre smertene under de ekstremt vanskelige forholdene. Hvordan politifolk og patologer fra hele verden arbeider innbitt og systematisk med identifiseringen av de omkomne, slik at så mange som mulig skal få sine kjære hjem, og en grav å gå til. En føler seg så uendelig liten.

    I en annen av reportasjene møtte vi en norsk-tamilsk kvinnelig lege fra Nord-Norge på vei til katastrofeområdet. Hun skulle arbeide i det første mobile sykehuset som Norge skulle sende til Sri Lanka. Følelsene tok nesten overhånd da hun fortalte om hvor viktig det var for henne å kunne få bidra, om hvordan hun kjente seg fylt av krefter og mot til å ta fatt på arbeidet. Hun hadde funnet en mulighet til å hjelpe i sitt eget hjemland, en kanal ut av den håpløse avmakten.

    Følelsen av avmakt må møtes med noe. Ikke alle kan reise ned som hjelpearbeidere. Det er individuelt hvordan vi håndterer følelser. Vi reagerer på hver vår måte – det finnes ingen resept. Vi kan gi penger. Men det er ikke nok. Samtalen og samværet med andre er viktig. Mange er alene med følelsene sine og synes det er vanskelig å gå til noen.

    Kunsten og kulturen kan også være kanaler for følelser. Derfor mobiliserer nå også kunstnerne på sin måte, med diktopplesninger, konserter og forestillinger av forskjellige slag – over det ganske land. Ikke bare for å samle inn penger, men også for å bearbeide følelser og gi nytt mot og håp til skadede hjerter og sinn.

    Koplingen mellom kultur og helse har vært et stort tema de senere årene. Jeg minnes med vemod mine samtaler med tidligere helseminister, nå avdøde Tore Tønne om nettopp dette, den gang jeg selv satt i regjeringen som kulturminister. Vi hadde så mye ugjort. Etter mitt syn er vi kommet altfor kort i å utnytte kunst og kultur i forbindelse med helsetjenesten. Derfor gleder det meg å høre at enkelte sykehus og pleiehjem nå knytter til seg musikere og skuespillere som fagmedarbeidere for å lindre smerte, og gi rekreasjon, inspirasjon og håp.

    Vi som har følelsene som vår viktigste råvare og som kontinuerlig forsker i menneskesinnets irrganger og lever av å forstå egne og andres følelser, og dele våre observasjoner med andre i kunstnerisk form, har mye å bidra med. Vi burde kanskje opprette en akuttjeneste beregnet på krisesituasjoner, en slags kunstnerbrigade som på kort varsel kunne rykke ut og hjelpe folk i nød.

    For alle trenger trøst. Også sjeler og sinn trenger nødhjelp i tider som dette. La meg avslutte disse betraktninger med et dikt fra en av våre sentrale norske forfattere, som er skrevet av Lars Saabye Christensen til en diktaksjon for NRK P2s Kulturbeite i forbindelse med katastrofen:

    Disse ordene mangler et dikt

    havet er blått og uskyldig

    Dette diktet har ikke ord

    tsunamien kan ingen saksøke

    Denne setningen biter ordene i seg

    raseriet leter etter språk i tid som stanset

    Sorg ganger tohundretusen er sorg

    Smerte ganger tohundretusen er smerte

     

    Og disse ordene mangler et dikt

    dette diktet har ikke ord

    og disse strofene skal aldri rime

    når sekunder blir time igjen og time blir døgn

    og regnet faller og renner i elver

    som munner ut i et umulig punktum

    der dine trøstende hender

    og jordens akse skjelver

    Disse ordene mangler et dikt

    Mennesket ganger tohundretusen er menneske

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media