Berserkene – hva gikk det av dem?

Sagaenes vitnesbyrd

Den eldste kjente skriftlige kilde om berserker er Haraldskvadet fra 800-tallet, tillagt Torbjørn Hornklove, om slaget i Hafrsfjord: «Berserker remjet der striden raste, ulvhedner ulte og jernvåpen skalv» (15). I en annen rapport om krigere i samme bataljen heter det: «…slike berserker som ble kalt ulvhedner; de hadde vargstakker til brynjer» (12). Høvdingen Odins «livgarde» (henlagt til 500 – 600-tallet), «gikk brynjeløse, var gale som hunder og varger, de bet i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter, de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern bet på dem; det heter berserkergang» (15). De kalles «ulvepelser og jern bet ikke på dem», én «(…) tok til å remje og bet i skjoldkanten (…) og knurret olmt» (12). I noen tilfeller skildres berserkgangen som en tilstand som brått griper mannen – «då vart han berserk», i opptakten til kamp (9).

Om det fullstendig tøylesløse raseri, som ikke gjorde noen intervensjon mulig, forteller Saxo, noen år før Snorre: «Kjempen» Hardben, som satte sin ære i å røve og voldta kongedøtre, (…) hadde til husfeller tolv Kæmper, som havde den bestilling at binde ham for at dæmpe det Raseri der kom over ham, hver gang Kamplysten kom op i ham, (...) blev strax greben af Raseri, bed Stykker ud af Skjoldranden, slugte brændende Kul. (…) Det er uvidst», sier Saxo, «om denne Afsindighed kom over ham som en Følge af Kamplyst, eller den hidhørte fra medfødt Vildhed.» Et annet sted fortelles det om Sigvalds sju sønner «der var saa drevne i Trolddomskunster, at de tit, naar de plutselig blev grebne af voldsomt Raseri, hylede skrækkelig, bed i deres Skjolde, (…) og der var saa intet andet Middel til at faa Bugt med deres Afsindighed end enten at legge dem i Lænker eller bringe dem Menneskeliv som Offer» (16).

I fornaldersagaene og i en del andre sagaer skildres kongens eller høvdingens hird som bestående av berserker, som regel 12 i tallet. Ofte utgjorde berserkene en «elitetropp» i tillegg til hirden, hæren eller andre «kjemper» under slag. I sjøslag satt de gjerne forrest i stavnen (9). Da fremmede stridsmenn kom inn i kongshallen «kvesste (dei) auga, (…) gaula høgt», og de søkte aktivt og blodtørstig kamp og drap (14) (fig 1). Ofte opererte berserkene i par, «og skånte ingen når raseriet kom over dem» (12). Om et slikt par fortelles at de «vadde med bare føtter gjennom brennende ild». Så beretter fortsettelsen at biskop Fredrik vigslet bål på gulvet, og til berserkenes overraskelse ble de plutselig «fælt redde for varmen og brente seg stygt» (11). Dette opptrinnet tør dreie seg om en indusert transetilstand som uten forvarsel oppheves.

Berserkenes mer allment brutale og temmelig asosiale fremferd utenom raseriraptusene nevnes flere steder. De stevnet gode menn til holmgang, yppet titt og ofte til strid, for eksempel når de brøt seg inn i festlige lag, «bortførte folks koner og døtre, (…) folk syntes det var en skammelig uskikk» (12). I Soga om Øyrbyggjene, en saga med spesielt mye kulturhistorisk informasjon, berettes det om to svenske brødre at de ikke lenger hadde «menneskelig natur» når de gikk berserkgang, «men til vanleg var dei ikkje vrange å ha med å gjera, når ein ikkje gjorde dei imot; men dei var ikkje som vanlege folk, straks dei vart usams med nokon. (…) Vemund visste heller ikkje av noka kvinne av god ætt, som kunne vera viljug til å binda seg og lagnaden sin til ein berserk» (10). Sagaene mer enn antyder altså at berserkene hadde ganske problematiske karaktertrekk, i form av svært lav toleranse for frustrasjon, motbør og grensesetting, og at de ikke brydde seg om vanlige sosiale normer. I det refererte tilfellet så omgivelsene ingen annen utvei enn å få råtassene avlivet ved å stenge dem inne og skålde dem i en badstue.

Samme saga forteller også om et særegent trekk ved berserkene, nemlig at «dei er no såleis laga dei som plar gå berserk-gang, at dei blir svært maktlause når berserkgangen går av dei» (10). Eller: «Det vert sagt at dei menner som er hamrame, eller dei som går berserkgang (berserkr ea hamramr) er såleis vorne, at medan dette står på, så er dei så sterke at ingen ting kan stå seg imot dei. Men så snart det går av dei, er dei veikare enn elles. Kveldulv var og såleis, at då berserk-modet gjekk av han, kjente han møde av den strid han hadde hatt.» Han går så, etter en slik økt, kraftløs til sengs og dør ikke lenge etter (10). I ett tilfelle beskrives et interessant trekk ved «anfallet»: «(Glum) ble blek og taarer saa store som hagl brast ut av øynene hans (…) når drapshugen var over ham» (21). I enkelte skildringer kommenteres fenomenet i sammenheng med overgangen til kristendommen, ev. «post festum», således om Tore, som gikk berserkgang, at «dette syntes folk var til stor skade for slik en mann, og ikke til ære for ham». Det var i det førkristne norrøne samfunnet ikke noe verdig trekk av en mann, spesielt ikke en høvding, ikke å kunne beherske sitt sinne: «Bare trælen hevner seg umiddelbart, uslingen aldri» (12). Tore ber så broren, Torstein, om hjelp. Denne sier: «Det er stor skade at du ikke har samme natur som andre menn.» Torstein sier så at han vil «kalle på han som har skapt sola, (…) og be ham ta fra deg denne plagen». I tillegg får Tore som botsøvelse i oppdrag å hente tilbake et nyfødt barn som nettopp var blitt satt ut. «Siden kom det aldri berserkergang over Tore» (11). Om en annen sies kort og godt at den gikk av ham da han ble kristnet.