Medikamentell behandling
Hvis enkle råd ikke strekker til, må medikamentell behandling vurderes. Man skal alltid starte med de svakeste midlene. Antacida eller alginat kan tas etter behov når plagsomme symptomer oppstår eller som forebyggende ved sengetid. Oppfatningen er et disse midlene kan brukes fritt, idet de i liten grad absorberes fra gastrointestinaltractus. Store mengder kalsiumkarbonat kan imidlertid indusere alkalose og skal derfor unngås. Reseptpliktige legemidler som brukes ved reflukssykdom, så som H₂-blokkere og protonpumpehemmere, passerer i høy grad placentabarrieren og kan derfor tenkes å ha uheldige effekter hos fosteret, spesielt teratogene, i første trimester.
Placebokontrollerte randomiserte, kliniske studier utføres svært sjelden hos gravide pga. risiko for fosterskader. Det finnes derfor få data om ønskede og uønskede effekter av medikasjon mot reflukssymptomer hos gravide. I klinisk praksis må vi derfor akseptere at faren for fosterskader er utilstrekkelig undersøkt hos menneske, men at resultater fra dyreforsøk, oftest med supranormale medikamentdoser, får tas som en grov indikasjon for faren for fosterskade hos menneske.
Der er tre ulike H₂-blokkere som er tilgjengelige i Norge på resept eller i fritt salg (cimetidin, ranitidin og famotidin). Det finnes flere rapporter om at disse har vært gitt under graviditet, enten utilsiktet før graviditet var erkjent (første trimester) eller senere i graviditeten der slik behandling var vurdert som strengt nødvendig. Det er publisert rapporter om bruk av cimetidin (460 graviditeter), ranitidin (516 graviditeter) og famotidin (33 graviditeter) i første trimester, og det synes ikke å forekomme hyppigere fosterskader eller komplikasjoner under graviditet eller fødsel. H₂-blokkere er utsatt for toleranseutvikling og fungerer derfor best når de tas bare ved behov. Medikamentene har raskt innsettende effekt, særlig brusetabletter av cimetidin og ranitidin. Effekten er lavest i postprandialperiodene.
Protonpumpehemmere er generelt den mest effektive medikamentelle behandling for reflukssykdom. Spesielt er effekten på måltidsindusert syresekresjon og refluks god. Denne behandlingen fungerer i motsetning til H₂-blokkere best hvis den tas fast, oftest er det tilstrekkelig med én gang i døgnet. Det finnes begrenset dokumentasjon for sikkerheten ved bruk av protonpumpehemmerne under graviditet hos menneske. Det foreligger fullt publiserte rapporter om bruk av omeprazol, lansoprazol eller pantoprazol hos ca. 600 gravide i første trimester som fikk behandling (oftest med omeprazol) pga. reflukssymptomer hos 27 %, ulcussykdom hos 29 % og gastritt hos 19 %. En metaanalyse (6) basert på disse fem studiene gav en oddsratio for større misdannelser på 1,18 (95 % KI 0,72 – 1,94), en ikke-signifikant økt risiko, men det vide konfidensintervallet viser usikkerhet. Hyppigheten av større misdannelser var 2,8 %, ifølge forfatterne, innenfor området som kunne forventes uten medikamentell påvirkning (6). Disse erfaringene gir med andre ord ikke holdepunkter for fosterskader. Dyrestudier viser imidlertid at omeprazol (Losec) kan være teratogent i svært høye doser. Dette er ikke funnet for lansoprazol (Lanzo), som imidlertid i mindre grad er undersøkt.
Bruk av protonpumpehemmere hos gravide bør generelt unngås og spesielt i første trimester, da reflukssykdom heldigvis også er sjeldnest og lettest. Det er ønskelig at ev. behandling med protonpumpehemmere skyves ut til så sent som mulig under graviditeten.