Arkaisk naturbegrep
Når man i antikken snakket om techne, var det alltid med henblikk på et naturbegrep. Techne ble forstått som evnen til å etterlikne naturen og til å utnytte og utfylle det spillerom naturen gir. Problemet med legekunsten som techne er imidlertid at den ikke kan forstås som en etterlikning av naturen. For legekunstens mål er ikke å skape noe kunstig. Legekunsten skal bidra til sunnhet, det vi si det naturlige selv. Den dreier seg ikke om å finne opp noe nytt, men om å gjenopprette sunnhetens likevekt. I det øyeblikk legen lykkes, gjør hun seg selv overflødig. Dette er et naturbegrep som skiller seg vesentlig fra det moderne naturvitenskapelige. For oss er «natur» uløselig knyttet til naturvitenskapen, slik denne har utviklet seg etter Galilei. Det spesielle med de moderne naturvitenskapene er at de forstår viten om naturen som evnen til å produsere bestemte virkninger, sier Gadamer. Vårt begrep om teknikk, til forskjell fra techne, er en selvstendiggjøring av denne evnen. Og jo mer vi går inn i denne tekniske måten å tenke på, desto mer tilspisset blir det paradoksale. Jo mer vi tenker om naturen fra et inngripende, teknisk perspektiv, desto tydeligere blir det at denne tekniske tilnærmingen støter an mot en bestemt grense: Vi kan nemlig ikke forholde oss til vår egen natur på denne tekniske måten, for vi kan ikke fullt ut objektivere oss selv.
Gadamer innfører på dette punkt et begrep om likevekt eller balanse. Likevektstanken har vært sentral i medisinen helt siden Hippokrates. I gresk tenkning var det ikke bare sunnhet som ble oppfattet som en likevektstilstand, naturen som sådan ble fastholdt ved hjelp av dette begrepet. Kosmos betyr orden, og naturen ble oppfattet som en helhet hvor hendelser gjentok seg regelmessig – rettmessig, kunne vi nesten si. Legens inngripen blir følgelig å forstå som et forsøk på å gjenopprette en forstyrret likevekt.
Gadamer peker her på at det å gjenvinne likevekten, å gjenvinne balansen, ikke erfares som en kontinuerlig overgang fra én tilstand til en annen, men som et plutselig omslag. Å lage noe, en skulptur for eksempel, er derimot en langvarig prosess, hvor en rekke deloppgaver møysommelig utføres. Vi kan tenke på det som det å bygge et hus, hvor stein legges på stein. Men det å gjenvinne balansen er en helt annen type erfaring. I det øyeblikk balansepunktet finnes, vil den som arbeider med å balansere en gjenstand, liksom bli «støtt» tilbake. Dette kjenner vi fra legekunsten, hvor det ofte vil være slik at legen lykkes med sin hjelpende virksomhet i det øyeblikk hun gjør seg selv overflødig. Psykoterapi er et kroneksempel. Dette betyr, ifølge Gadamer, at «medical practice is not concerned with actually producing equilibrium … but rather is always concerned with arresting and assisting the fluctuating equilibrium of health» (5, s. 37).
Det dreier seg alltid om å fange opp og å hanskes med en likevekt som svikter. Enhver forstyrrelse av likevektstilstanden, i form av sykdom for eksempel, er bundet til det moment av likevekt som fortsatt er der. Dette er grunnen, sier Gadamer, til at legens inngripen ikke bør forstås som at hun bevirker noe bestemt, men først og fremst må forstås som en styrking av de faktorer i situasjonen som virker i retning av å opprettholde likevekten. Legens inngripen er derfor alltid tvetydig: Den representerer selv en forstyrrende faktor, samtidig som den kan bli et moment som styrker spillet mellom de balanserende faktorer.
Legekunsten kan altså aldri gå opp i et begrep om det å produsere noe nytt, siden erfaringen av å kunne noe, av å få det til, for legen melder seg i form av at det naturlige gjenopprettes. Denne særegne gjenopprettingens kunst mangler vi, slik Gadamer ser det, et fullgodt begrep for i vår tid.