Den hvite julerosen

Anne Gitte Hertzberg Om forfatteren

Foto SCANPIX/Jette Førby Rasmussen

Allerede i antikken ble den hvite julerosen (Helleborus niger), også kalt sort nyserot, brukt som legeplante. Hippokrates´ elever skal ha benyttet den som avføringsmiddel (1). Den inneholder slimhinneirriterende stoffer, og er mest kjent brukt som nysepulver. I store deler av Europa ble pulveret fremstilt ved å tørke og pulverisere den mørke roten. Nysepulver ble regnet som et spesifikt middel mot sinnssykdom. Kraftig nysing skulle fordrive slim fra hjernen og lette trykket, slik at sykdommen ble lindret. På gresk betyr helleboraio å være gal (2). Både sort og hvit nyserot omtales i nordiske legebøker alt på 1300-tallet. Til dels ble plantene oppført blant Fugae demonum – midler til djevleutdrivelse. Rotuttrekk skal ha vært brukt mot sinnssykdom i Gudbrandsdalen så sent som i 1785. Planten har også vært brukt som brekkmiddel, mot betennelser, skabb og hudproblemer og som abortmiddel.

Hele planten, og spesielt roten, er svært giftig. I julerosearter er det bl.a. påvist digitalisliknende stoffer, giftige glykosider, som virker lammende på hjertet. Julerose er beskrevet som en medisinsk plante som kan gjøre mer skade enn nytte.

Flere av juleroseartene dyrkes i dag som prydplanter langs kysten fra Oslofjorden til den sørlige delen av Vestlandet. Navnet julerose har den fått fordi den blomstrer fra desember til mars.

Når vinteren riktig begynner å ta fatt, når trærne står nakne, og de fleste stauder er som ruiner fra en svunnen sommer, er det en smukk opplevelse å se julerosen stå i blomst. Rene og vakre forteller de at det stadig er liv (3).

1

Høeg OA, red. Våre medisinske planter. Oslo: Det Beste, 1984.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler