Mot en kunnskapsbasert nødhjelp

Psykososiale intervensjoner

Et av de områdene hvor det haster mest med å styrke kunnskapsbasen er psykososiale intervensjoner. Psykososialt arbeid er i dag blitt et kjerneområde innen nødhjelpen. Over hele verden yter en hærskare av mentalhelseprogram rådgiving som skal forebygge og behandle posttraumatisk stressforstyrrelse. Diagnosen er omdiskutert og har sitt utspring i medikaliseringen av amerikanske Vietnam-veteraner (10), men verre er det at ingen effekt er påvist og at tiltaket kan virke til å skape ofre ved å fokusere på individuell sykdom og svikte erkjennelsen av at krig og flukt er kollektive erfaringer som krever en samfunnsmessig, politisk respons (11). Diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse og de humanitære organisasjonenes psykososiale program blir også angrepet for å være utløpere av vestlig kulturimperialisme (12).

Det finnes ingen universell respons på en så stressfull hendelse som krig. Og til tross for at noen ofre utvikler betydelig psykiatrisk og sosial dysfunksjon, er sammenhengen mellom den traumatiske erfaringen og resultatet ikke entydig. Noe av problemet for kunnskapstilegnelsen består i at litteraturen beskriver sykehuspopulasjoner av flyktninger i Vesten. Fra Nord-Irland, som er unntaket i denne sammenheng, har det i løpet av de siste 30 årene ikke vært påvist noen økt effekt på henvisningsratene til psykiske helsetjenester.

Et alternativt forslag til mentalhelseprogram med følgende komponenter er lansert: en vurdering av mental helsetilstand i befolkningen ved hjelp av kulturelt tilpassede redskaper, en studie av samfunnets mestringsevne, støtte til kollektive tilpasningssystemer og hjemmebasert omsorg for mentalt syke (13). Det vil ta tid før slike program erstatter mentalhelseprogrammene som fokuserer på posttraumatisk stressforstyrrelse.

Program som ikke er kunnskapsbaserte og som konsentreres om medisinske strategier for å mestre individuelle sykdommer, risikerer å gjøre mer skade enn gagn ved å undergrave rehabilitering av samfunnet – og kan komme til å repetere mange gamle synder i nødhjelpsarbeidet da somatisk sykdom ble behandlet med kliniske og sykehusbaserte intervensjoner.

En kunnskapsbasert nødhjelp er naturligvis et ubetinget gode. Likevel er det også ofte behov for å se til sidene: Nødhjelpens mål om å unngå overdødelighet og oversykelighet på grunn av katastrofer, krig eller konflikt må nødvendigvis medføre samarbeid med myndighetene; de samme myndighetene som ofte vil måtte eksponeres når helsepersonell vitner om brudd mot menneskerettighetene. Heri ligger en interessekonflikt og en utfordring for en effektiv og etisk forsvarlig nødhjelp. For selv om det å dokumentere brudd på menneskerettighetene og vitne om menneskelige lidelser ikke i seg selv kan reduseres til et målbart resultat, konstituerer denne funksjonen i dag en essensiell form for kunnskap i nødhjelpsarbeidet.