Ryddig om omdiskutert metode

Finn F. Sommer Om forfatteren
Artikkel

Inger, Billington

Petö-metoden – en tverrfaglig utfordring

183 s, ill. Oslo: Damm, 2003. Pris NOK 298

ISBN 82-508-2113-0

Denne boken er skrevet for en vid målgruppe: Foreldre og fagpersoner, spesialpedagoger, fysioterapeuter og andre som arbeider innenfor habilitering. Forfatteren er audiopedagog og cand.polit. med hovedfag i småbarnspedagogikk. Hun er ansatt som spesialkonsulent i Habiliteringstjenesten i Østfold, Seksjon Barnehabilitering. Der er hun engasjert i Petö-metoden siden 1988. Hun har vært ved Petö-instituttet i Budapest, fulgt kurs i England og har deltatt i et prosjekt i regi av habiliteringstjenesten i Østfold. Dermed har hun et solid grunnlag for sin fremstilling.

I boken beskrives en pedagogisk metode for motorisk trening av barn med bevegelseshemning. Denne metoden ble utviklet av den ungarske legen András Petö (1893 – 1967). Metoden er kalt konduktiv pedagogikk eller konduktiv opplæring. Den utøves av spesielt utdannede konduktorer, utdannet i Ungarn eller England. Konduktorutdanningen er fireårig og består av samfunnsteori, pedagogikk, biologi, naturvitenskaplige fag og gymnastikk. En ettårig konduktorutdanning som bygger på treårig pedagogisk eller fysioterapeutisk utdanning er under etablering i Norge.

Det overordnede mål med konduktiv opplæring er at barnet skal oppnå «ortofunksjon», dvs. at barnet skal bli i stand til å fungere best mulig i dagliglivet ut fra egne forutsetninger. For hvert barn lages et program og egne mål. I treningen inngår fasilitering, intensjon, rytmisk intensjon, bruk av gruppeaktiviteter, enkle hjelpemidler og spesielle møbler som skal lette bevegelsesinnlæring. Samspill mellom konduktor og barn vektlegges mye. I denne metoden unngår man mange av de tekniske hjelpemidlene som barn med bevegelseshemning blir utstyrt med i Norge. Kommunikasjonshjelpemidler ønsker man også å la være lengst mulig for å fremme talespråket. Mange hevder at metoden er preget av at den kommer fra et land der integrering av funksjonshemmede barn er mindre vanlig enn i Norge.

Selv om forfatteren tydelig er tilhenger av metoden, er hun åpen for de faglige innvendingene som er kommet fra fagmiljøet i Norge.

Boken er illustrert med bilder fra Petö-senteret på Hamar, disse er ikke spesielt gode. Strektegningene er mer illustrerende. Det er 51 litteraturhenvisninger som dekker alt fra lærebøker fra Ungarn, prosjektrapporter og artikler i CP-bladet.

Jeg tror boken gir en ærlig fremstilling av metodens sterke og svake sider. Den gir grunnlag for ettertanke rundt problemer knyttet til habilitering, intensiv trening, lek, hjelpemidler og mål for alle som arbeider med trening og opplæring av barn med funksjonshemning.

Anbefalte artikler