Intervensjon og finnerlønn
Forebygging er det eneste som hjelper mot dracunculiasis. De viktigste intervensjonene er rent drikkevann, filtrering av alt vann fra overflatekilder og det å holde pasienter med guineaorm borte fra overflatevann inntil de meterlange parasittene er dratt helt ut av huden. Slik var det også i faroenes Egypt og i Hellas på Hippokrates’ tid (6). En supplerende metode er å bruke kjemikalien temefos i åpne vannkilder for å drepe mellomverten Cyclops, noe som krever månedlige beregninger av volumet på hver stillestående kulp og doseringer deretter.
Man har laget et opplegg med finnerlønn for å oppdage tilfeller før smitten spres videre. Siden 1993 er dette finansiert av Health and Development International til bruk i land med få gjenværende dracunculiasistilfeller, slik WHO gjorde under kopperutryddelsen. I tillegg bruker flere land hus til frivillig innleggelse av pasienter, hvilket bidrar til en raskere reduksjon av tilfellene enn det man oppnådde tidligere. Interneringshusene har forskjellig utforming etter hvor de finnes. Helsebygg i distriktet eller et bolighus i pasientens landsby brukes i f.eks. Ghana og Togo, mens tradisjonelle byggverk omgjerdet av tornekratt for å beskytte mot omverdenen brukes for en nomadebefolkning sør i Etiopia.
De innlagte pasientene får mat, daglig stell av sine sår, et ullteppe som de får med seg etter fullført behandling dersom de samarbeider til parasitten(e) er kommet helt ut, og penger eller naturalier som minst kompenserer for inntektstap under oppholdet. Kompensasjonen er på nivå med finnerlønnen til den som rapporterte tilfellet, og øker i takt med denne etter hvert som antall årlige tilfeller i befolkningen reduseres.
I Pakistan utlovet myndighetene en finnerlønn tilsvarende 1 000 amerikanske dollar det siste året før sertifisering ble innvilget. Man klarte ikke å få frem flere tilfeller til tross for at mer enn 90 – 95 % av befolkningen i de tidligere rammede områdene visste om finnerlønnen (9).
Finnerlønn ble også brukt til å verifisere at dracunculiasis fantes i Yemen. I 1994 tilbød man 100 amerikanske dollar i lokal valuta til den første som rapporterte et tilfelle av dracunculiasis. Dette var så sensasjonelt at det kom på fjernsynets kveldsnyheter. Et parlamentsmedlem som ti år tidligere hadde vært helsearbeider i et endemisk distrikt, så sendingen og ringte til en by i området. Han fikk da bekreftet at sykdommen fortsatt fantes i omkringliggende landsbyer. Deretter reiste han og en lege fra helseministeriet til dette fjerntliggende området medbringende informasjonsmateriell og alt som trengtes for å gå i gang med å stoppe sykdommen. Da det ble påvist at sykdommen fantes her, kom flere utenlandske partnere inn med finansiering av det som ble et vellykket utryddelsesprogram. Finnerlønnen ble aldri innkrevd.
Alle de aktuelle landene, unntatt Ghana, Sudan og Togo, bruker nå finnerlønn. Nigeria bruker finnerlønn kun i de deler av landet som ligger langt fra de sterkest rammede distriktene. Man ønsker snarest mulig å kunne konsentrere alle krefter og ressurser på Sudan og de få sterkt affiserte distriktene som ellers ennå finnes.
Månedlig rapportering fra landsbyene er viktig for å kunne ha oversikt og raskt håndtere overraskende situasjoner. I sju av de 12 landene der dracunculiasis fortsatt er endemisk, mottok man månedlige rapporter fra alle affiserte landsbyer. I de andre fem landene varierte andelen mellom 84 % og 99 % (unntatt i Sudan).