Brevskriveren Freud

Eivind Haga Om forfatteren
Artikkel

Ernst, Falzeder

The complete correspondence of Sigmund Freud and Karl Abraham

1907 – 1925. 626 s, ill. London: Karnac, 2002. Pris GBP 45

ISBN 1- 85575-051- 1

Sigmund Freud (1856 – 1939) var hele livet en lidenskapelig brevskriver. Resultatet var ca. 20 000 brev, hvorav mindre enn en firedel hittil er publisert, helt eller delvis. Karl Abraham (1877 – 1925) var en av Freuds tidligste og grundigste tilhengere. 1904 startet han sin psykiatriske karriere ved Burghölzli i Zürich under Carl Gustav Jung (1875 – 1961) og Eugen Bleuler (1857 – 1939). Der hørte han om Freud og psykoanalysen. Han flyttet til Berlin tre år senere og virket der til sin død som 48-åring. Abrahams viktigste teoretiske bidrag til psykoanalysen er en artikkelserie om sammenhengen mellom de psykoseksuelle utviklingsfaser og psykosene, særlig de affektive.

En ufullstendig og «sensurert» utgave av denne brevvekslingen fra 1965 hadde Abrahams datter Hilda (1906 – 71) og Freuds sønn Ernst (1892 – 1970) redigert. Psykoanalyse-historieforskeren Ernst Falzeder, redaktøren av denne boken, legger stor vekt på at dette er en fullstendig utgave, uten forsøk på å pynte på teksten eller bruke pseudonymer. Dermed blir i stor grad også de mange og detaljerte fotnotene en viktig kilde til forståelse av samtidshistorien og hvilken allmennmenneskelig atmosfære psykoanalysen ble til i: «…psychoanalytic theory does not enter into analysts’ heads … from nowhere – it springs precisely from their personal and intimate experiences» (s. XVI).

Ikke bare de fyldige og nyttige fotnotene, men også selve brevtekstene inneholder mange ikke-faglige kommentarer og beskrivelser: Jung får sitt pass påskrevet av begge korrespondentene. Analytikerpresten Oskar Pfister (1873 – 1956) bebreides for «unholy praise» av Alfred Adler (1879 – 1937) og at han derved lite tjener vitenskapens sak (s. 283). Morton Prince (1854 – 1929) omtales som «lettsindig og dum», mens A.A. Friedländer (1870 – 1949) får betegnelsen «den gamle gris» (s.132). Mange av brevene har preg av å være konsultasjoner, hvor den yngre ber den eldre om råd og forklaringer. Med utgangspunkt i konkrete pasienthistorier utformes teoriene. At noen av kollegene etter hvert utvikler egne forståelsesmåter som fører til brudd med mesteren, får stor omtale. Dette gjelder i særlig grad C.G. Jung og Otto Rank (1884-1939).

Dagliglivets gleder og sorger er også et gjennomgangstema, ikke minst under den første verdenskrig. Freuds sønner gjør krigstjeneste, og Abraham blir innkalt som kirurg. 3. juli 1915 skriver Freud: «Alle mine venner og hjelpere er nå virkelig blitt soldater og er som revet bort fra meg.» Familie og ekteskap betyr mye for brevskriverne. Det er en kjent sak at flere av Freuds yngre kolleger (f.eks. Jung, Pfister, Ferenczi (1873–1933) ) viklet seg inn i kompliserte erotiske pasientforhold. Mange mente at psykoanalysen innebar en trussel for ekteskapet. Derfor behaget det Freud å kunne skrive til sin venn: «Jeg gleder meg over å tenke på at Deres ekteskap beviser at psykoanalyse ikke nødvendigvis må føre til skilsmisse» (s. 186). Men Freud gikk heller ikke av veien for å tilrå en kollega å skille seg fra sin kone og gifte seg med sin tidligere pasient (s. 456).

Dette er først og fremst en bok som levendegjør psykoanalysens tilblivelse og tidlige historie. Noe av det faglige innholdet er naturlig nok foreldet i dag. Men de menneskelige aspekter disse to pionerer viser oss, vekker gjenkjennelse og respekt.

Anbefalte artikler