Hvor farlig er et hoggormbitt?
De fleste har en oppfatning av hvor stor farlighet som skal tillegges hoggorm, men det er vanskelig å finne eksakte skriftlige omtaler av dette. Generelt betraktes imidlertid giften som forholdsvis svak (1). Beskrivelser av folks reaksjoner på bitt varierer fra ingen reaksjon til dødsfall (2–4). Generelt oppfordres man til å kontakte lege hvis man blir bitt, men mulige reaksjoner på et bitt mangler omtale.
Brehm-Ekman sier kort og godt at: «ett huggormsbett är även for människan alltid en allvarlig sak…» (5). I samme verk heter det videre at virkningsgraden av bittet varierer mye avhengig av flere faktorer. Den viktigste er trolig hvor hoggtennene treffer. Hvis de treffer en blodåre, spres giften raskt i kroppen og kan gi alvorlige skader. Går giften derimot i kroppsvev, kan effekten av bittet bli tilnærmet null. Et hoggormbitt er farligere dersom det er lenge siden slangen har bitt (mer gift i giftkjertlene?).
Den mest dramatiske historien jeg kjenner omkring hoggormbitt, er opplevelsene til Magne Flåten, i Vestfold (personlig meddelelse). Han ble bitt i høyre langfinger i mai 1974, 24 år gammel. Han kom seg med drosje den korte kjøreturen til nærmeste sykehus omkring en halv time etter bittet. Før drosjeturen følte han seg kvalm og hadde vondt i magen, og da han kom til sykehuset hadde han mistet synet! Han var uten bevissthet i hele fem dager og fikk tilført fem liter blodplasma. Han har ikke noe minne fra disse dagene. Høyrearmen var oppsvulmet, gul og blå, og den var ikke i orden før flere år etter bittet. Flåten hadde ingen forhistorie med sterke reaksjoner på insektstikk.
Fra Anne-Mette Flor, sykepleier i Arendal, har jeg også i en personlig meddelelse fått rapport om en pasient med hoggormbitt i et bein, hvor beinet var helt opphovnet og misfarget blått opp til hoften. I Kristiansand Dyrepark ble en sommervikar bitt under forsøk på å fjerne en hoggorm i parken. Denne personen falt nesten umiddelbart i koma og måtte ha øyeblikkelig legehjelp (Arne Magne Robstad, personlig meddelelse). I dette siste tilfellet dreide det seg trolig om en spesielt allergisk reaksjon på giften, men jeg kjenner ikke nøyere detaljer om lokale reaksjoner omkring selve bittstedet hos denne personen. I 1961 ble Randi Gaudestad, den gang 13 år gammel, bitt av hoggorm i en fot. Hun hovnet opp, men beinet ble ikke misfarget. Hun lå, etter det hun kunne fortelle, tre dager på sykehus, men det tok omkring et halvt år før foten var helt i orden igjen.
I siste utgave av bokverket Norges Dyr (6) står følgende beskrivelse av hva som skjer etter et hoggormbitt: «Blir man bitt, kjenner man straks en smerte ved selve bittstedet, som snart blir misfarget. Etter en stund begynner man å kaldsvette, man kaster opp, blodtrykket synker, og man kan få åndenød og kjenne seg tørr i halsen. Blodkarsystemet kan også påvirkes.»
Disse anekdotiske historiene viser at man generelt alltid bør oppsøke lege så raskt som mulig etter et hoggormbitt, og helst innen en halv time etter bittet. Det sier seg selv at dette kan være vanskelig dersom man blir bitt av en hoggorm langt fra bilvei. I slike tilfeller er man godt hjulpet dersom man kan varsle om situasjonen per mobiltelefon.