Så leit, da!

Jon Schumann-Andersen Om forfatteren
Artikkel

En anonym legemiddelrepresentant spanderte nesten to spalters harme i Tidsskriftet nr. 9/2003 over respektløse legers (og det er visst oss alle) krav om smørbrød som betingelse for å ta imot nyttig faglig informasjon (1). Generaliserende kritikk av legers gjøren og laden får vi aldri nok av.

Ja, jeg har undret meg over dette med smørbrødene. Hvordan kom de inn i verden?

Før i tiden var det firmaene selv som bestilte time. Så kom representantene og presenterte sine budskap: Noen nye – de fleste velkjente. Vi utvekslet høflige ord, av og til minner fra felles møter som vi i vår naivitet trodde begge parter hadde satt oppriktig pris på. Vi fikk kulepenn. Men vi utvekslet ikke smørbrød.

I fjor dukket plutselig smørbrødene opp sammen med «bookingfirmaer». Det bare «ble slik» – og det var faktisk ikke vår skyld.

«Hei, det er Tone, er det Jon? Hei, Jon, jeg ville bare avtale time for Marte, jeg, fra firma X. Ja, og hun tar med smørbrød.»

Ikke har jeg hatt kordiale forbindelser med Tone før – og ikke har jeg bedt om mat. Snarere tvert imot, jeg prøver å følge Fedon Lindbergs smale vei!

Så kommer representanten, som regel ny for meg. «Hei, jeg er Morten, jeg kommer i stedet for Karin som skulle vært her i stedet for Marte! Har du noen pasienter med høyt blodtrykk?»

Det kan vi bekrefte; vi utveksler informasjon, og så – så kommer posen med bagetter. «Dere har kanskje spist lunsj?» Ja vi har som regel det, men vi tar høflig imot gaven slik mor har lært oss, og sier at «dette er da for galt» – hvilket det altså viste seg å være. Kvelden blir som regel lang, og før eller siden faller vi nok for fristelsen og spiser opp både vårt rundstykke og det som vat tiltenkt en kontordame som for lengst har gått hjem.

Men vi lover: Heretter skal vi tenke oss grundig om før vi slipper til Tone og Morten og Karin og Marte – og bagettene.

Anbefalte artikler