Legeetikk, helsepolitikk og massemediene

Gunnar Tanum Om forfatteren
Artikkel

Det har lenge undret meg hvordan en del kolleger i ledende stillinger setter seg selv i allmennhetens skammekrok i møte med massemedier og helsepolitikere. Vi snakker her om fremragende fagfolk med lederansvar i fremskutte posisjoner. Likevel synes det som om de går i fellen og ender opp med svarteper i debatter, intervjuer og det helsepolitiske spillet. Det blir gjerne medisinske fagpersoner med «20 i innhold og 0 i stil» mot journalister og demagogiske politikere med «20 i stil og 0 i innhold». Det kan synes som om kollegene ikke er klar over at man egentlig snakker med allmennheten når man opptrer i massemediene. Tilsynelatende brukes fagfolk som referanser også i disse situasjonene. Viktigst må være at hovedbudskapet forstås og at de medisinske ledere på standens vegne fremstår på en akseptabel måte overfor allmennheten. Hvilket hovedinntrykk sitter folk flest igjen med? En del begredelige forestillinger kan skyldes svak håndtering av massemediene, men dette forklarer neppe alt. Etter min mening trengs en bevisstgjøring av flere aspekter.

I utgangspunktet har man en lei tendens til å sette seg i forsvarsposisjon på vegne av alt og alle i helsevesenet. Man posisjonerer seg som gissel for «systemet», er overdrevent lojal og straffes for det. Leger skal ikke forsvare politiske prioriteringer og økonomi, spark heller den ballen over til byråkrater og politikere, der ansvaret hører hjemme! Når en medisinsk leder snakker til folk flest gjennom massemediene, må han/hun primært tale pasientens sak. Man oppfattes i første rekke som lege selv om man som leder formelt sett er arbeidsgivers mann. Folk forventer at legens etiske grunnlag er pasienten og ikke pengene eller «systemet». Når leger sår tvil om dette, gir det sviktende tillit. Det er også forbausende hvor liten politisk forståelse og innsikt man kan ha selv høyt oppe i det medisinske hierarkiet. Kunnskapen om det politiske spill rundt helsevesenet synes å være lav, og man blir lett sjakkmatt. Man glemmer at folk flest kan ha andre helsepolitiske referanser enn kollegene og byråkratiet.

Det er befriende når kolleger i ledende stillinger står frem i massemediene med klare og tydelige standpunkter som forstås av alle og som ikke etterlater tvil om at pasientens beste er hovedsaken! Dessverre er ikke dette alltid tilfellet. Det synes å være behov for en bevisstgjøring av krysningspunktet mellom etikk, helsepolitikk og massemedier. Det må ikke kunne reises berettiget tvil om legenes etiske base, ei heller for dem i «ledende posisjon». Pasientens beste skal og må fremheves som legenes etiske forankring. Da tror jeg også man vil lykkes bedre med kommunikasjonen i det offentlige rom.

Anbefalte artikler