Genetiske forandringer ved tarmkreft

Tone Løvig Om forfatteren
Artikkel

Kreft i tykktarm og endetarm er en vanlig kreftform i Norge med litt over 3 000 nye tilfeller i året. Halvparten av pasientene dør innen fem år. Kreft i tarmen utvikler seg i de fleste tilfeller fra polypper. En rekke forandringer i arvematerialet er nødvendige for den trinnvise utviklingen fra normal tarmslimhinne, via polypper til kreft. Også kroniske betennelsestilstander i tarmen, slik som ulcerøs kolitt, gir økt risiko for kreftutvikling. Informasjon om de genetiske forandringene som ligger til grunn for utvikling og progrediering av en kreftsvulst, er viktig for å øke kunnskapen om de molekylære mekanismer i kreftprosessen. Denne kunnskapen vil etter hvert brukes til å utvikle nye behandlingsstrategier som er tilpasset den enkelte pasient. Hensikten med avhandlingen var å karakterisere noen av de genetiske forandringer og endringer i proteinekspresjon som er viktige i utviklingen av kreft i tarmen.

I første del av avhandlingen ble premaligne tilstander som ulcerøs kolitt og adenomer analysert for mutasjoner. En lesjon i ulcerøs kolitt som tidligere ikke er ansett å ha malignt potensial, hadde en høy frekvens av K-ras-mutasjon. Polypper ble undersøkt for mutasjoner i K-ras og en rekke andre gener, for å kartlegge tidlige forandringer i kreftutvikling. Resultatene viste at veksten av polyppene var størst hos kvinner og spesielt ved tilstedeværelse av en K-ras-mutasjon.

I andre del av avhandlingen ble svulster fra tykktarms- og endetarmskreft analysert. Vi fant at i svulster med K-ras-mutasjon, er mutasjonen til stede i alle deler av svulsten. Ved spredning finnes den samme K-ras-mutasjonen i spredningssvulsten. K-ras-mutasjoner hadde ingen betydning for prognosen til pasienten. Kreftsvulster som utvikles i høyre del av tarmen (mikrosatellitt-ustabile) har en annen genetisk profil enn de som utvikles i venstre del av tarmen (kromosom-ustabile). Vi fant at mutasjoner i APC-genet (adenomatøs polypose coli) er vanligst i kromosom-ustabile svulster. Tidligere studier har hevdet at mutasjoner i b-cateningenet exon 3, erstatter APC-mutasjoner i mikrosatellitt-ustabile svulster. Dette kunne ikke bekreftes, da slike mutasjoner ikke ble påvist i noen av svulstene i denne studien. Pasienter som hadde mutasjoner i APC-genet av en slik type at genet hadde mistet alle b-cateninbindingssetene, hadde dårligere prognose enn pasienter som hadde beholdt ett eller flere b-cateninbindingsseter i APC-genet. Vi har vist at uttrykk av HLA-DR er signifikant høyere i mikrosatellitt-ustabile svulster enn i de kromosom-ustabile. Pasienter med kromosom-ustabile svulster med HLA-DR-ekspresjon hadde en bedret overlevelse, mens HLA-DR-ekspresjon i mikrosatellitt-ustabile svulster ikke gav pasienten bedret overlevelse.

Avhandlingens tittel

Genetic and protein changes in primary sporadic carcinomas and premalignant lesions of the large bowel

Utgår fra

Rettsmedisinsk institutt

Instituttgruppe for laboratoriemedisin

Disputas 13.3. 2003

Universitetet i Oslo

Anbefalte artikler