Kelatordiagnostikk og amalgamfyllinger

Nils Roar Gjerdet, Jan Sverre Vamnes*, Om forfatterne
Artikkel

Fra tid til annen får vi henvendelser fra pasienter eller helsepersonell angående analyseresultater fra kelatortester som er utført i forbindelse med spørsmål om kvikksølveksponering fra amalgam i tennene. Kelatortestene, som også kalles mobiliseringstest eller Dimavaltest, går ut på å gi pasienten et medikament – en kelator – som øker kvikksølvmengden i urin.

Kelatorer for tungmetaller er medikamenter som er utviklet for å behandle metallforgiftninger. Virkningsmekanismen er at det dannes kelator-metall-komplekser (kelater) som skilles ut i urin (1, 2). Det finnes ulike typer kelatorer, men DMPS (natrium 2,3-dimerkaptopropan-1-sulfonat) synes å være mye brukt i forbindelse med amalgamproblematikk. Bruken økte raskt i begynnelsen av 1990-årene (1). Preparatene tas inn på godkjenningsfritak, men Statens legemiddelverk har ikke systemer for å angi antallet fritak for denne typen preparater. Ved et norsk medisinsk laboratorium ble det i perioden juli 2001 til juli 2002 utført vel 200 kelatorprøver (K. Try, Fürst Medisinsk Laboratorium, Oslo, personlig meddelelse).

Testen gjøres vanligvis ved at pasienten tar en urinprøve (uprovosert prøve) og deretter en kapsel med kelator. Etter ca. to timer tas det en ny urinprøve (provosert prøve). Urinprøvene sendes så til et medisinsk laboratorium for kvikksølvanalyse. Totimersverdien sammenliknes med utgangsverdien. I en tysk håndbok om amalgamrelaterte helseproblemer angis det at verdier over 50

Materiale og metode

I forbindelse med en større studie av personer med selvrapporterte amalgamrelaterte helseplager gjennomførte vi et forsøk med intravenøs injeksjon (2 mg/kg) av DMPS (DMPS, Heyl Chem. Pharm. Fabrik, Berlin, Tyskland) og påfølgende urinprøver. Detaljer om utvalg og metoder er beskrevet tidligere (4). Studien ble godkjent av Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Vest-Norge.

Ved hjelp av atomabsorpsjonsteknikk ble det analysert kvikksølv i urinprøvene. De ble samlet i 30 minutter etter injeksjonen, for perioden 30 minutter til to timer og i prøver som var samlet fra to timer til 24 timer etter injeksjonen. Det ble beregnet median kvikksølvkonsentrasjon og kvartiler for gruppen av forsøkspersonene som ikke hadde hatt eller hadde fjernet amalgam i tennene (n = 32) og for dem som hadde amalgamfyllinger (n = 37). De som hadde fjernet amalgamfyllinger, hadde fått utført dette minst 12 måneder før forsøket. Mann-Whitneys test ble brukt for statistisk sammenlikning av grupper.

Resultater

For personene med amalgamfyllinger økte median kvikksølvverdi i urin med ca. 30 ganger i 30-minuttersprøvene, mens økningen hos personer uten amalgam var ca. 20 ganger. Verdiene sank deretter ned mot utgangsnivåene etter 24 timer (fig 1).

Kvikksølvkonsentrasjoner i urinprøver tatt i forbindelse med injeksjon av DMPS-kelator. Verdiene for urinprøver før injeksjon (tid = 0) og verdiene i de etterfølgende tidsperiodene er angitt som medianer (sirkler) med kvartiler (vertikale streker). Det er data for personer med og uten amalgam i tennene. Vertikalskalaen er logaritmisk

Verdiene var statistisk høyere hos personer med amalgamfyllinger enn hos personer uten (p < 0,01), også i basisverdiene før injeksjon (p = 0,014) (fig 1).

Diskusjon

I denne studien ble preparatet administrert intravenøst, mens det synes å være mest vanlig å benytte kapsler eller tabletter. Ved peroral administrering er opptaket mer usikkert og variabelt. Nivåene er derfor ikke nødvendigvis direkte sammenliknbare ved de to formene for administrasjon.

Et norsk medisinsk laboratorium (Fürst Medisinsk Laboratorium, www.furst.no) opererer med et referanseområde for kvikksølv i urin på mindre enn 0,07

Analyselaboratoriene har ofte ikke kjennskap til at det dreier seg om en kelatortest og forholder seg derfor til de ordinære referanseverdiene. Dessverre er det eksempler på at denne forutsetningen ikke formidles til pasienten, som dermed kan ledes til å tro at det er snakk om alvorlig forgiftning siden resultatene er flerfoldige ganger over øvre referanseverdi.

Det kan reises spørsmål om diagnostisk bruk av kelatorer har noen nytteverdi eller gir vesentlig tilleggsinformasjon i forbindelse med kvikksølveksponering fra tannamalgam. Det er vist at verdiene etter kelatortest i stor grad kan forutsis av den uprovoserte kvikksølvverdien i urin og mengden amalgam i tennene (amalgamflater) (4). Det er også tvilsomt om kelatorer kan belyse tidligere kvikksølveksponering (5).

Ekstra kvikksølveksponering, også fra amalgamfyllinger, er prinsipielt ikke ønskelig. Det kan være relevant å benytte ordinære kvikksølvanalyser når amalgamfyllinger i tennene er en problemstilling. For eksempel ved kraftig slitasje av amalgamfyllinger kan kvikksølvverdiene i urin være tydelig forhøyet (6). Generelt gir mye amalgam i tennene statistisk signifikant høyere kvikksølvverdier i urin, men det er ikke påvisbar sammenheng mellom antall objektive eller subjektive symptomer og kvikksølvverdiene (7). Bruk av kelatortest i forbindelse med amalgamrelaterte helseplager kaster neppe nytt lys over slike problemstillinger, og kan være en unødvendig prosedyre for pasienten.

Fakta
  • En kelator er et medikament som er beregnet på å behandle tungmetallforgiftning, men kelatorer («Dimavaltest») brukes av enkelte for å belyse helseproblemer forbundet med amalgam i tennene («amalgamsykdom»)

  • Diagnostisk bruk av kelator øker kvikksølvutskillingen i urin raskt og forbigående til 20 – 30 ganger i forhold til uprovoserte verdier, mest hos personer med amalgam i tennene

  • Det er ingen aksepterte grenseverdier for verdier oppnådd ved kelatortesting. Sammenlikning med uprovoserte grenseverdier er ikke relevant

  • Den diagnostiske verdien av kelatortester er liten fordi kvikksølvmålingene i hovedsak reflekterer mengden av amalgam i tennene

Vi takker Asle Helgheim og Ken Try, Fürst Medisinsk Laboratorium, for opplysninger om antall utførte kvikksølvanalyser.

Anbefalte artikler