Psykoseprodromet i Gunvor Hofmos liv og diktning

Per Vaglum Om forfatteren

Gunvor Hofmo (1921 – 95) regnes med sine i alt 20 diktsamlinger som en av etterkrigstidens fremste norske lyrikere. Da hun debuterte 25 år gammel med samlingen Jeg vil hjem til menneskene (1946), og fulgte opp med Fra en annen virkelighet (1948) og Blinde nattergaler (1951), ble hun oppfattet som et talerør for den unge generasjon hvis virkelighetsbilde var ødelagt av verdenskrigen, Auschwitz og Hiroshima. Ingen kunne på dette tidspunkt ennå vite at hun var i prodromalfasen til den kroniske psykose som manifesterte seg for fullt i 1953, og at hun kanskje også selv hadde opplevd den type virkelighetsforandring som kan være en del av psykose-prodromet.

Basert på brev, dagboknotater og andre samtidige kilder viser jeg at Hofmo hadde en prodro-malfase som trolig startet før utgivelsen av første samling og varte frem til 1953. Deretter gjengir jeg dikt fra hennes tre første diktsamlinger som uttrykker den smerte og fortvilelse ved virkelighetsforand-ringer og oppløsninger av selvet, som psykotiske pasienter vanligvis rapporterer fra prodromalfasen.

Gunvor Hofmo. Foto Gyldendal

Gunvor Hofmos første diktsamling fikk en strålende mottakelse av kritikerne. Her kom en ung dikter som med desperasjon og inderlighet kunne formulere sin generasjons smerte og fortvilelse over verdenskrigens redsler. Og her kom sterke uttrykk for den unge etterkrigsgenerasjonens opplevelse av den forandrede virkelighet man nå stod overfor og dens skepsis overfor den virkelighet som Gerhardsen-generasjonen ville utforme (1).

Identifisering av varighet og karakter av prodromalfasen før en psykose er basert på en retrospektiv vurdering av hva den psykotiske pasient og nærstående personer forteller. I prodromalfasen før psykose skjer det ofte en forandring av virkelighetsopplevelsen. Var det kanskje også til en viss grad prodromale opplevelser av virkelighetsforandringer som bidrog til å gi Hofmo slik en enestående evne til å uttrykke sin generasjons smerte over at den kollektive virkelighet var forandret? Allerede i tidlig ungdom begynte Hofmo å skrive dikt (2). Det er derfor sannsynlig at hvis hun i noe eldre alder fikk prodromale sanseopplevelser, kunne også disse påvirke hennes poetiske uttrykk. Slike erfaringer kunne kanskje nettopp gjøre henne i stand til å uttrykke en allmenn smerte over en forandret virkelighet. Et interessant spørsmål blir da: Kan vi i diktene hun skrev før psykosen ble manifest, finne et poetisk uttrykk for slike smertefulle opplevelser av forandring av virkeligheten og «selvet» som de fleste psykotiske pasienter kan fortelle om fra årene før psykosen ble manifest? I så fall vil disse diktene kunne gi en stemme til slike pasienters desperasjon og smerte og være viktig lesing for helsepersonell.

Det er ikke uproblematisk å lese skjønnlitteratur med psykiatriske briller (3). Hensikten med denne artikkelen er ikke å redusere Hofmos dikt til psykiatriske symptomer. Det er derfor ikke hennes dikt jeg vil bruke til å påvise at hun hadde en prodromalfase før psykosen. Til det vil jeg bruke hennes egne og andres opplysninger om hennes liv og psykiatriske lidelse. Hensikten med artikkelen er å vekke en interesse for Hofmos dikt fra den perioden av livet hvor hun var i en prodromalfase, og som derfor kan bidra til en formidling av prodromalfasens smerte og fortvilelse. I Norge og internasjonalt er vi nå svært oppsatt på at mennesker på randen av en psykose må få tidligst mulig hjelp og behandling (4). Skal dette skje, er det behov for økt kunnskap i befolkningen og blant helsepersonell om hvordan prodromalfasen oppleves. Gunvor Hofmos liv og dikt kan bidra til en slik formidling. I denne artikkelen gjennomgås derfor offentlig tilgjengelig materiale om og av Gunvor Hofmo med sikte på å gi svar på to spørsmål:

  1. Var Hofmo i prodromalfasen for den senere psykose da hun utgav sine første tre diktsamlinger?

  2. Kan vi blant diktene som ble skrevet før den manifeste psykosen, finne noen som kan leses som uttrykk for prodromale opplevelser og som minner om hvordan pasienter beskriver sine opplevelser i denne fasen?

Materiale og metode

Det er brukt følgende kilder til denne artikkelen:

  1. Det omfattende og verdifulle materialet som Jan Erik Vold meget fortjenstfullt har publisert i biografien om Gunvor Hofmo (1). Her finnes bl.a. dagboknotater og prosatekster som Hofmo skrev i perioden før og like etter at hun var blitt psykotisk, dagboknotater om Hofmo i årene 1940 – 42 fra hennes nære venninne Ruth Maier (1920 – 42), opplysninger om hennes kontakter med psykiatrien, og en serie større og mindre omtaler av hennes diktning og liv av Jan Erik Vold.

    Gunvor Hofmos tre første diktsamlinger (5) samt hennes publiserte etterlatte dikt fra perioden frem til psykosen i 1953 (2).

Jeg har ikke hatt tilgang til utrykt materiale eller til hennes sykejournaler.

Prodromalfasen før psykose

Det er vanlig å se utvikling og forløp av psykose i et faseperspektiv: den premorbide fase, prodromalfasen, første psykotiske episode, og alt ettersom hvordan forløpet blir videre: tilfriskning, eventuelle nye psykotiske episoder, eventuelt en kronisk psykotisk tilstand slik som hos Hofmo. Med prodromer mener vi tidlige symptomer og tegn som går forut for de karakteristiske manifestasjoner av den fullt utviklede sykdom. Ved første gangs psykoser rapporterer de fleste pasienter (85 %) retrospektivt om en prodromalfase som kan ha vart i dager til år. I et norsk materiale på 19 schizofrene pasienter var medianen 50 uker, men variasjonen var stor (0 – 1040 uker) (6). Prodromalfasen består vanligvis av tre pe-rioder (6 – 8):

  1. Først kommer en rent subjektiv følelse av at noe er forandret, uvirkelig, galt med en selv og/eller verden. Det kan opptre underlige eller endrede sanseopplevelser (f.eks. lysglimt, lyder, lukter, kroppssmerter, illusjoner), magisk tenkning eller overopptatthet av merkelige ideer. «Selvet» oppleves som gradvis forandret, oppløst eller dødt. Man har beskrevet det som at den psykiske membranen mellom jeget og omgivelsene er på vei til å bli brutt ned. Atferden er foreløpig ikke påfallende for andre.

  2. Atferden endres, og andre blir oppmerksom på at noe skjer. Atferden kan bli preget av sosial isolasjon, irritabilitet, konsentrasjonsproblemer som påvirker funksjonen i skole eller arbeid, språklige endringer, avflatede følelser, dårlig hygiene o.l. Personen kan få tydelige, men uspesifikke psykiatriske symptomer som f.eks. depresjon, angst, rastløshet og uro, raserianfall, anoreksi, frykt for tett kontakt, tvangssymptomer, søvnløshet eller selvmordsatferd.

  3. Personen opplever de første psykotiske symptomer, men i lett grad, som f.eks. selvhenføring, at han/hun føler tilstedeværelsen av en kraft eller en person som ikke er der, hører kortvarig én stemme stille ett nøytralt spørsmål eller føler vagt at noen kanskje påvirker tankene. Hvis symptomene fortsetter og øker, foreligger det etter hvert en tilstand som tilfredsstiller kriteriene for en manifest psykose.

I de senere år har prodromalfasen fått ny interesse i psykiatrien. Mye tyder på at en lang varighet av ubehandlet psykose kan virke negativt inn på forløpet. I bestrebelsene på å få ned tiden for ubehandlet psykose, ønsker man å starte behandling allerede i prodromalfasen. Håpet er at man da kanskje kan forhindre den manifeste psykose (4).

Hadde Hofmo en prodromalfase?

Hofmo utviklet en kronisk paranoid schizofren psykose. Men hadde hun en prodro-malfase, og eventuelt hvordan kom den tidsmessig i forhold til tidspunktet for utgivelsen av hennes første diktsamlinger? Hun ble så vidt vites aldri systematisk intervjuet om dette. Vi er derfor henvist til hva hun har skrevet selv fra og om årene før psykosen.

Det er aldri helt enkelt å avgjøre når den premorbide fasen slutter og prodromalfasen begynner. Mange pasienter har hatt både symptomer og funksjonsproblemer fra tidlig barndom (9). Fra det skriftlige materialet vet vi at Hofmo var vilter som barn, kunne aldri betro seg til noen av sine nærmeste, var alltid mørkredd, følsom overfor all elendighet i verden, og «følte krigen komme før den kom». Hun bestemte seg allerede i barneårene for å bli dikter (1). I det følgende refereres i kronologisk rekkefølge de uttrykk for prodromalsymptomer som jeg har funnet i Volds biografi (1), og hvordan disse symptomene relaterer seg tidsmessig til de første diktsam-lingene.

Barn

Allerede som barn kan Hofmo ha hatt kortvarige, plutselige opplevelser av at virkeligheten endret seg noe. Hun forteller selv om to slike episoder i to korte prosastykker i Gjest på jorden (1971). Som 11-åring hadde hun en opplevelse i en skoletime: «Plutselig, under sangen, åpner noe seg. Du går gjennom Verden derute. Alle fanger sammenlenket i pine, alle undertrykte folkeslag reiser seg, alle unge, alle gamle ser på deg, alle de fattige du når i dette øyeblikk med skjelvende angstfull medlidenhet» (1, s. 430).

To år senere skjedde det noe på plenen en varm sommerdag: «Plutselig blinker et lyn i deg, du kastes ut i mørket mange år fremover. Du står foran deg selv, moden, og forsøker å krype inn igjen i ditt 13-årige hylster» (1, s. 431).

Ungdom

Blant ungdomsdiktene (2) finnes en rekke hentydninger til at hun har psykiske problemer (f.eks. Unge sår, Piken som døde, Om et annet jeg enn meg). Men de første sikre indikasjoner på at hun har begynt å få symptomer på psykoseprodromets annen fase, finner vi fra 19-årsalderen da hun først ble innlagt ved Ullevål sykehus, så i Vor Frue Hospital for et «maveonde» som ifølge faren hadde med nervene å gjøre. Året etter skrev venninnen Ruth Maier i sin dagbok:

«Det fins en dyp melankoli i Gunvor som i blant invaderer henne aldeles uhyggelig. Da behøver hun meg. Da blir hun, store jenta, som et lite barn. Det fins så mange ting hun har fortalt meg som jeg heller ikke vil skrive ned (…) men aldri har jeg truffet et menneske som har lidd slik av selve livet. Som med uutgrunnelige dype, sorgfulle øyne bare spør rett ut i luften: Hvorfor? Hva så? Disse øynene, når de blir store som på et barn man har gjort bitter urett, gjør meg ofte så vondt. Og likevel kan jeg ikke stort annet gjøre enn å stryke henne mildt over pannen eller kysse henne. Åh, jeg føler det som en mor rakt i hjertet, en mor med et sykt barn som hun ikke kan hjelpe» (1, s. 455).

«Skal jeg fortelle deg hvordan Gunvor er? (…). Du, hun gjør ikke noe inntrykk på deg, første gang du ser henne. Ansiktet har nesten noe oppløst over seg (…) hennes stemme er «ren», spebarnsaktig, en tanke bøyd. Øyenbrynene er urolige. Øynene hennes (…) ofte har de et fjernt blikk. Andre mennesker ville kalle måten hun spiller med ansiktet på, for å «skjære grimaser». Hennes gangart er egen. Hun går foroverbøyd, vagger med hoftene, slenger armene frem og tilbake med knekk i albuene (…). Hun har en egen måte å smile på, også over slikt som er leit. Det smilet er godt… Det gjorde oss til «venner» (…). Jeg er alltid redd for å komme henne for nær» (1, s. 450).

I 1943 ble hun innlagt ved psykiatrisk avdeling, Ullevål sykehus i én uke for «selvhenføring». Hun hadde da sluttet etter kort tid i ny jobb på grunn av at hun følte seg ubekvem blant ukjente mennesker.

Etter debuten

Etter debuten i 1946 fikk hun stipend, som gjorde at hun året etter kunne dra til Paris, der hun oppholdt seg alene i et halvt år. I dagboken og i en beskrivelse i 1949 av dette oppholdet finner vi eksempler på:

  1. – Selvhenføring: «(…) Siste gangen jeg så deg lo du. Var det av meg du lo, var det for å fornærme? Det er meg likegyldig (…) selv om jeg var glad i deg (…). Du er munter og grusom (…), ond og god på samme tid (…). Jeg måtte smile noen ganger når vi gikk forbi hverandre på gaten, du snufset for å fornærme meg (…), jeg følte hvordan trekkene dine ble spente av hat og opphisselse fordi jeg smilte» (1, s. 164).

  2. – Virkelighetsforandring: «Men når du er meget trett, kommer døden fram. Og da er den farger som kommer altfor tett inntil, da er den lyd som skjærer altfor sterkt, da er den tid og rum som blir forskjøvet: du går på gaten og tenker: Men dette er jo ikke nå! Din bil som kjører ute i gaten, den har kjørt for lenge siden, du er jo død for lenge siden, hvorfor går du her» (1, s. 189).

  3. – Jeg-oppløsning: «Det var i en fremmed storby. I mange måneder flakket en omkring i gatene, og hadde det visst ikke særlig godt, hverken sånn eller slik. Men en dag det var riktig ille, da en kjente sitt eget «jeg» langt opp i halsen, og menneskeansiktene strøk forbi en som noe motbydelig og fiendtlig og truende (…): da kjente en plutselig hvordan en ble revet løs fra seg selv, at ens «jeg» ble oppløst i en sterk lykkefølelse, at en fornemmet Gud og ikke mer var til» (1, s. 240).

Etter hvert kommer det også beskrivelser av persepsjonsforstyrrelser som etter flere år utvikler seg til manifest psykose. I et brev hun skrev etter at psykosen var manifest, forteller hun om sanseforstyrrelser under en tur i Bretagne i 1950:

«Allerede i Bretagne 1950 var det noe rart. Jeg syntes jeg så igjen Ruth Maier, min jødiske venninne som jeg hadde sørget over som vanvittig, og som jeg trodde hadde omkommet i konsentrasjonsleiren.(…) så et par nedenfor oss. Den ene lignet Ruth (…) den andre lignet en novise på Vor frue. Da fikk jeg plutselig vondt i hodet en dag, det virket som solstikk, men når jeg nå i ni måneder er blitt utsatt for stråler i hodet, så kan jeg bedre forstå at det måtte være stråler. Etterpå var det av og til noen lysblink inni værelset hvor jeg bodde (…). I Paris noen uker etterpå så jeg én som kunne ligne Ruth igjen, det vil si, hun var usedvanlig lik henne i skikkelse og holdning. Stemmen lignet også. Men hun benektet at hun var Ruth. Forresten var munn og tenner annerledes. Men selvfølgelig kan man forandre seg» (1, s. 513).

I 1952 skrev Hofmo flere brev som viser en selvhenførende reaksjon på en anmeldelse av samboeren Astrid Tollefsens (1897 – 1973) diktsamling (1, s. 501). I 1953 får Hofmo et psykotisk sammenbrudd med alle symptomer på paranoid schizofreni. Hun hører stemmer, tankene klippes av, hun føler at noen setter stråler på henne og at noen omringer henne. Hun har selv i detalj skildret den siste tiden frem til sammenbruddet (1, 510 – 5). Samboeren beskyldes for å stjele hennes dikt og for å forgifte henne. Hofmo innlegges ved avdeling 18, Ullevål sykehus med angst for at noen skal dynke henne med bensin og sette fyr på. Hun har to korte opphold her i 1953 og 1954, og innlegges deretter med tvang på Gaustad i sju måneder etter å ha truet med å drepe sin tidligere psykiater for å stoppe forfølgelse.

Når begynte prodromalfasen?

De refererte utdragene fra ulike skriftlige kilder viser ikke helt klart når Hofmos prodromalfase startet. Når det gjelder den første fasen, den rent subjektive opplevelse av virkelighetsforandringer, kan den tenkes å ha begynt allerede i førpuberteten, men det blir en gjetning. Enten det er uttrykk for premorbid personlighet eller prodromalfase, virker det som Hofmo tidlig opplevde plutselige virkelighetsforandringer og en uttalt følsomhet for sanseinntrykk.

Den andre perioden i prodromalfasen, med atferdssymptomer og uspesifikke nervøse plager, hadde antakelig begynt i hvert fall i 19-årsalderen, kanskje før, og i alle fall før debuten i 1946. Ruth Maiers dagbokbeskrivelse av hennes motorikk i 20-årsalderen kan minne om den endrede motorikken man ser hos enkelte psykotiske pasienter og som kan begynne i prodromalfasen. Hennes skildring av Hofmos labilitet, melankoli, smertefulle følsomhet og isolasjon, kan leses som en skildring av et menneske som allerede er i prodromalfasen. Den tredje fasen med selvhenføring, overdreven mistenksomhet og etter hvert sanseforstyrrelse var sannsynligvis startet i 1943 og i alle fall i 1947, året før utgivelsen av den andre samlingen, Fra en annen virkelighet. Den tredje diktsamlingen, Blinde nattergaler, kom også før psykosen ble manifest. På denne bakgrunn skulle vi i de tre første samlingene forvente å finne dikt som skildrer forandrede opplevelser av virkeligheten, av oppløste grenser mot omgivelsene og en indre oppløsning av jeget uten å være uttrykk for en manifest psykose.

Dikt fra prodromalfasen

Hofmos tre første diktsamlinger er sterkt preget av temaer som ensomhet, oppløsning av grenser, forandring av virkelighet, jegets splittelse, oppløsning eller død. Smerten ved disse opplevelsene formidles i et kraftfullt poetisk språk, og med klagesangenes intensitet og desperasjon. Det gjør et sterkt og autentisk inntrykk som ingen fagartikkel eller læreboktekst kan klare bedre. Allerede i flere av ungdomsdiktene er det som hun aner den kommende katastrofen, f.eks. Piken som døde for alvor. Og i det andre diktet i den første samlingen, Den sinnssyke tanten, forutsier hun på sin måte den kommende psykosen. Hun gir oss også i siste strofe av dette diktet sin teori om hvorfor man (hun) blir psykotisk: ensomhet og lengsel som blir møtt med kulde.

DEN SINNSSYKE TANTEN

Sort piano, hvite nips.

Pianoet spiller ikke,

barn leker ikke.

Luften er aldri svanger

av kjærlighet.

Livets groende kimer

finner ingen jordbunn her.

Dagene tærer henne.

Nettene ruller, ruller

over de stirrende øyne

som tordnende tog.

Pannen blir alltid hvitere,

øyenlokkene sortere,

munnen mer forvridd.

Dufter hun ikke har åndet,

menn hun ikke har kjent,

liv hun ikke har levet

brenner hennes sjel til aske.

Hun var den livredde ensomhet

som ingen befridde.

Hun var den bitreste lengsel

som ingen stillet.

Hun møtte den dødelige kulde

og gikk under.

Debutsamlingen Jeg vil hjem til menneskene er ellers først og fremst preget av dikt som skildrer ensomhet og isolasjon, men det er lite som tyder på at hun «vil hjem til menneskene». Hun prøver mer å gi oss sine gode grunner for aktivt å søke ensomhet, kulde og død, for å få «hjertet rent». Å søke ensomhet synes å bli en måte å forsøke å mestre slike truende sanseopplevelser som at «mørket forstørrer ditt ansikt, stillheten forstørrer din røst, og ofte hender det at du står utenfor deg selv». Dette skildres klart i det diktet som Hofmo selv pekte på til Dagbladet som det viktigste diktet i debutsamlingen (1, s 32):

ENSOMHET I

Du som engang var hjemme hos menneskene

og kjente deres smil og tårer

kime i stillheten inne i deg,

du er gått ut på veiene

hvor tomheten skriker

at du er revet ut av sammenhengen,

du er gått ut på de mørke veiene,

jaget av en ny virkelighet.

Og av redsel for mørket

og for stillheten

hvis avgrunner ikke kan måles,

besynger du ensomheten,

besynger du selve forbannelsen.

Og mørket forstørrer ditt ansikt,

og stillheten forstørrer din røst

og ofte hender det at du står utenfor deg selv

og ser at din sjel er ved å tilintetgjøres av kulden,

gli ut i mørket mer meningsløs

enn en tanke som aldri er blitt tenkt.

Og ensomheten er huset ved veien

du raver dødstrett inn i

og finner varmt og trygt og godt.

Og ensomheten er frosten

som gjennomryster deg senere på natten,

vinden som iser gjennom åpne sprekker

og istykkerslåtte vinduer,

og jager deg ut igjen.

Men ensomheten er fortvilelsen

som hyler over veiene.

Også i den andre samlingen Fra en annen virkelighet skildres ensomhet som en tilflukt. Men nå kommer smerten ved virkelighetsforandring, oppløste grenser i forhold til omgivelsene, og truende kaos sterkere frem. Det berømte titteldiktet oppsummerer smerten ved å oppløses i «en tåke av ensomhet og angst».

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET

Syk blir en av ropet om virkelighet.

Altfor nær var jeg tingene,

slik at jeg brant meg igjennom

og står på den andre siden av dem,

der lyset ikke er skilt fra mørket,

der ingen grenser er satt,

bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,

å av uhelbredelig ensomhet.

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:

Det er vel virkelighet,

det er vel virkelighet nok for dine øyne,

men jeg er på den andre siden

hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.

Jeg holder et menneskes hånd,

ser inn i et menneskes øyne,

men jeg er på den andre siden

der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

Å, om jeg var en sten

som kunne rumme denne tomhetens tyngde,

om jeg var en stjerne

som kunne drikke denne tomhetens smerte,

men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,

og stillheten hører jeg bruse,

stillheten hører jeg rope

fra dypere verdner enn denne.

Et eksempel på hvordan oppløsningen av grensene mellom henne og omgivelsene blir forsøkt omgjort til noe positivt, finner vi i det andre diktet i denne samlingen:

DETTE ER VÅREN

Dette er våren:

lyset som fylt av lidelse

kaster deg inntil alt stumt.

Legg din hånd på treets bark:

den blør som du.

Legg din panne mot markens sten:

den fryser som du.

Lytt inn i stillheten,

lytt inn i luften;

den er hjemløs som du.

Men når oppløsningen av grenser setter inn og virkeligheten forandres, truer likevel kaos. Det er nært og sterkt skildret i f.eks. diktet:

BLANT SKYGGENE LÅ JEG

Blant skyggene lå jeg og hørte brønnenes gråt.

Og visnende trær fikk øyne som glødet i rødrandet hån.

Langt inne i natten hørte jeg mødrenes skrik

og skyggene ble pyramider, reist av barnelik.

I sugende, brølende fosser kastet de blinde sin sjel

og lå der sønderrevet, som Guds akilleshæl.

I brustne øyne stirret jeg, og dødens vind

skalv i de blodige celler, og ble mitt sinn.

Og tåken som veltet fra jordens oppløste ting

rørte ved mine øyne, som skygge i skyggenes ring.

Å hold meg som vennen holder sin dødssyke venn

som aldri skal møte sin natt, sin avgrunns stillhet igjen,

å møt meg som én som trekker sin båt i land

stormslått av sjøene, jaget av hylende vann!

I den tredje samlingen som kom etter at hun hadde opplevd sine sanseforstyrrelser i Bretagne i 1950, finner vi i diktet Tulipanen og en død (som henspiller på Tor Jonssons død) en beskrivelse av en sanseforstyrrelse av typen illusjon, og den angst og fortvilelse som denne utløser.

TULIPANEN OG EN DØD

«Du er redd nå, du er redd,»

mumler bordet

de kalkede vegger,

for tulipanens øye er blitt enda større!

Tulipanens øye er blitt enda større –

og fyller det fremmede rum

med avsindig liv.

Det er som veggene blusser

og mitt hjerte blusser

i snørende angst:

«Hva vil du meg, tulipan

hvem ber du for?»

Men tulipanen stirrer og stirrer

vidt åpent som et døvstumt barn

i dødsangst…mens dens søsken står med bøyde hoder

og blinde blikk …

De kalkede vegger i hotellrummet blusser

gjennom mine angstfylte spørsmål:

«Redde hvem, redde hva, stirrende tulipan?»

Og jeg ser på den om den vil forvandles

til det egentlige foran meg,

bli veldig og vokse med sine røde kronblad

inn i en verden som vil åpne seg snart.

Da ser jeg at den er begynt å visne,

kronbladene krøller seg ytterst,

langsomt bøyer stilken seg.

Og hjertet isner i meg av sorg,

av ond visshet,

jeg presser leppene mot de krøllete bladene

for å glatte dem ut,

kysser stilken for å gi den nytt liv.

Men bladene krøller seg,

stilken bøyer seg.

Og sorgen gjennomstrømmer meg,

og jeg hører en stemme hvisker

(er det min egen?) Venn! Venn!

Men hvilken?

Etter den onde natten kom morgenen,

og med den avisen hvor det sto at

Dikteren plutselig var død …

I 1953 tar psykosen henne for fullt, og hun forteller i den neste samlingen, I en våkenatt (1954), om hvordan jeget har gått i stykker:

PARADOKS

Venn, jeg er én!

Jeg vil ikke dele

min kilde, min farge

av smerter,

ordløs som sten

midt i en dam av frosker.

For jeg er to!

Der hvor en avgrunn ryker

av blodige lemmer og dødsskrik

ligger min fortid kløvet –

der mellom himmel og helvete

ligger jeg, knekkede bro!

Gunvor Hofmo lot seg ikke knekke som poet. Hennes fjerde og femte diktsamling: I en våkenatt (1954) og Testamente til en evighet (1955) utkommer etter det psykotiske sammenbruddet, og får også meget gode kritikker. Så er hun taus i 16 år før hun, fra Gaustad sykehus, i 1971 kommer med Gjest på jorden,og til og med får Kritikerprisen. Deretter utgir hun hele fjorten diktsamlinger frem til den 20. og siste, Epilog (1994), året før hun dør. Med dette gikk hun inn i rekken av betydelige kunstnere som på tross av alvorlige og langvarige sinnslidelser, har gitt oss verdifulle skatter.

Avslutning

Ekspresjonistenes prosjekt var å gi uttrykk for en indre virkelighet i motsetning til en objektiv virkelighetsbeskrivelse (1,10). Den tidlige Hofmo passer godt inn blant ekspresjonister som Lagerkvist, Södergran og Trakl. I sine første samlinger greide hun på en imponerende måte å forene egne psykiske opplevelser med noe allmenn-menneskelig som lå i tiden. Tiden har ikke gått fra Hofmos første samlinger. Ensom-het, barndomssår, virkelighetsforandring, grenseløshet, psykologisk undergang og forsøk på å mestre slike opplevelser, er temaer som alltid vil være aktuelle.

I denne artikkelen har jeg gitt eksempler på at Hofmo kan leses ut fra et ønske om å finne autentiske uttrykk for hvordan det kan oppleves å være i psykosens prodromalfase. Her finnes dikt som hører hjemme i enhver undervisning om prodromalfasen. Dette må imidlertid ikke forstås som at hennes dikt ikke kan tolkes på helt andre måter og fra andre perspektiver (1, 10). Og heller ikke som at diktene er symptomer på hennes psykiatriske lidelse. Tvert imot er det heller slik at hun på tross av denne lidelsen klarte å realisere sitt prosjekt fra barndommen: å bli og forbli dikter. Mange av diktene i de første tre samlingene kan i ett perspektiv sees på som uttrykk for en kamp for å mestre de indre forandringer som skjer, og for å overleve psykologisk. Vi kan derfor likevel ikke utelukke at psykoseprodromet kan ha virket ytterligere forløsende på hennes dikteriske potensial. For den som skal utvikle en profesjonell evne til å ta imot andres smertefulle oppløsning, desperasjon og fortvilelse, kan møtet med Gunvor Hofmos verden kanskje også være en forløsende begynnelse?

1

Vold JE. Mørkets sangerske: en bok om Gunvor Hofmo. Oslo: Gyldendal, 2000.

2

Hofmo G. Etterlatte dikt. Oslo: Gyldendal, 1997.

3
4

Larsen TK. Tidlig påvisning av schizofreni – er primærprofylakse mulig? Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 2015 – 8.

5

Hofmo G. Samlede dikt. Oslo: Gyldendal, 1996.

6

Møller P, Husby R. The initial prodrome in schizophrenia: searching for naturalistic core dimensions of experience and behavior. Schizophr Bull 2000; 26: 217 – 32.

7

Klosterkötter J. The meaning of basic symptoms for the development of schizophrenic psychosis. Neurology, Psychiatry and Brain Research 1992; 1: 30 – 41.

8

Gross G, Huber G. Prodromes and primary prevention of schizophrenic psychoses. Neurology, Psychiatry and Brain Research 1998; 6: 51 – 8.

9

Jones P, Rodgers B, Murray R, Marmot M. Child development risk-factors for adult schizophrenia in the British 1946 birth cohort. Lancet 1994; 344: 1398 – 402.

10

Karlsen O, red. En vei som skumrer mine billeder frem: om Gunvor Hofmos forfatterskap. Oslo: Unipub, 2002.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler