Dikt fra prodromalfasen
Hofmos tre første diktsamlinger er sterkt preget av temaer som ensomhet, oppløsning av grenser, forandring av virkelighet, jegets splittelse, oppløsning eller død. Smerten ved disse opplevelsene formidles i et kraftfullt poetisk språk, og med klagesangenes intensitet og desperasjon. Det gjør et sterkt og autentisk inntrykk som ingen fagartikkel eller læreboktekst kan klare bedre. Allerede i flere av ungdomsdiktene er det som hun aner den kommende katastrofen, f.eks. Piken som døde for alvor. Og i det andre diktet i den første samlingen, Den sinnssyke tanten, forutsier hun på sin måte den kommende psykosen. Hun gir oss også i siste strofe av dette diktet sin teori om hvorfor man (hun) blir psykotisk: ensomhet og lengsel som blir møtt med kulde.
DEN SINNSSYKE TANTEN
Sort piano, hvite nips.
Pianoet spiller ikke,
barn leker ikke.
Luften er aldri svanger
av kjærlighet.
Livets groende kimer
finner ingen jordbunn her.
Dagene tærer henne.
Nettene ruller, ruller
over de stirrende øyne
som tordnende tog.
Pannen blir alltid hvitere,
øyenlokkene sortere,
munnen mer forvridd.
Dufter hun ikke har åndet,
menn hun ikke har kjent,
liv hun ikke har levet
brenner hennes sjel til aske.
Hun var den livredde ensomhet
som ingen befridde.
Hun var den bitreste lengsel
som ingen stillet.
Hun møtte den dødelige kulde
og gikk under.
Debutsamlingen Jeg vil hjem til menneskene er ellers først og fremst preget av dikt som skildrer ensomhet og isolasjon, men det er lite som tyder på at hun «vil hjem til menneskene». Hun prøver mer å gi oss sine gode grunner for aktivt å søke ensomhet, kulde og død, for å få «hjertet rent». Å søke ensomhet synes å bli en måte å forsøke å mestre slike truende sanseopplevelser som at «mørket forstørrer ditt ansikt, stillheten forstørrer din røst, og ofte hender det at du står utenfor deg selv». Dette skildres klart i det diktet som Hofmo selv pekte på til Dagbladet som det viktigste diktet i debutsamlingen (1, s 32):
ENSOMHET I
Du som engang var hjemme hos menneskene
og kjente deres smil og tårer
kime i stillheten inne i deg,
du er gått ut på veiene
hvor tomheten skriker
at du er revet ut av sammenhengen,
du er gått ut på de mørke veiene,
jaget av en ny virkelighet.
Og av redsel for mørket
og for stillheten
hvis avgrunner ikke kan måles,
besynger du ensomheten,
besynger du selve forbannelsen.
Og mørket forstørrer ditt ansikt,
og stillheten forstørrer din røst
og ofte hender det at du står utenfor deg selv
og ser at din sjel er ved å tilintetgjøres av kulden,
gli ut i mørket mer meningsløs
enn en tanke som aldri er blitt tenkt.
Og ensomheten er huset ved veien
du raver dødstrett inn i
og finner varmt og trygt og godt.
Og ensomheten er frosten
som gjennomryster deg senere på natten,
vinden som iser gjennom åpne sprekker
og istykkerslåtte vinduer,
og jager deg ut igjen.
Men ensomheten er fortvilelsen
som hyler over veiene.
Også i den andre samlingen Fra en annen virkelighet skildres ensomhet som en tilflukt. Men nå kommer smerten ved virkelighetsforandring, oppløste grenser i forhold til omgivelsene, og truende kaos sterkere frem. Det berømte titteldiktet oppsummerer smerten ved å oppløses i «en tåke av ensomhet og angst».
FRA EN ANNEN VIRKELIGHET
Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.
Et eksempel på hvordan oppløsningen av grensene mellom henne og omgivelsene blir forsøkt omgjort til noe positivt, finner vi i det andre diktet i denne samlingen:
DETTE ER VÅREN
Dette er våren:
lyset som fylt av lidelse
kaster deg inntil alt stumt.
Legg din hånd på treets bark:
den blør som du.
Legg din panne mot markens sten:
den fryser som du.
Lytt inn i stillheten,
lytt inn i luften;
den er hjemløs som du.
Men når oppløsningen av grenser setter inn og virkeligheten forandres, truer likevel kaos. Det er nært og sterkt skildret i f.eks. diktet:
BLANT SKYGGENE LÅ JEG
Blant skyggene lå jeg og hørte brønnenes gråt.
Og visnende trær fikk øyne som glødet i rødrandet hån.
Langt inne i natten hørte jeg mødrenes skrik
og skyggene ble pyramider, reist av barnelik.
I sugende, brølende fosser kastet de blinde sin sjel
og lå der sønderrevet, som Guds akilleshæl.
I brustne øyne stirret jeg, og dødens vind
skalv i de blodige celler, og ble mitt sinn.
Og tåken som veltet fra jordens oppløste ting
rørte ved mine øyne, som skygge i skyggenes ring.
Å hold meg som vennen holder sin dødssyke venn
som aldri skal møte sin natt, sin avgrunns stillhet igjen,
å møt meg som én som trekker sin båt i land
stormslått av sjøene, jaget av hylende vann!
I den tredje samlingen som kom etter at hun hadde opplevd sine sanseforstyrrelser i Bretagne i 1950, finner vi i diktet Tulipanen og en død (som henspiller på Tor Jonssons død) en beskrivelse av en sanseforstyrrelse av typen illusjon, og den angst og fortvilelse som denne utløser.
TULIPANEN OG EN DØD
«Du er redd nå, du er redd,»
mumler bordet
de kalkede vegger,
for tulipanens øye er blitt enda større!
Tulipanens øye er blitt enda større –
og fyller det fremmede rum
med avsindig liv.
Det er som veggene blusser
og mitt hjerte blusser
i snørende angst:
«Hva vil du meg, tulipan
hvem ber du for?»
Men tulipanen stirrer og stirrer
vidt åpent som et døvstumt barn
i dødsangst…mens dens søsken står med bøyde hoder
og blinde blikk …
De kalkede vegger i hotellrummet blusser
gjennom mine angstfylte spørsmål:
«Redde hvem, redde hva, stirrende tulipan?»
Og jeg ser på den om den vil forvandles
til det egentlige foran meg,
bli veldig og vokse med sine røde kronblad
inn i en verden som vil åpne seg snart.
Da ser jeg at den er begynt å visne,
kronbladene krøller seg ytterst,
langsomt bøyer stilken seg.
Og hjertet isner i meg av sorg,
av ond visshet,
jeg presser leppene mot de krøllete bladene
for å glatte dem ut,
kysser stilken for å gi den nytt liv.
Men bladene krøller seg,
stilken bøyer seg.
Og sorgen gjennomstrømmer meg,
og jeg hører en stemme hvisker
(er det min egen?) Venn! Venn!
Men hvilken?
Etter den onde natten kom morgenen,
og med den avisen hvor det sto at
Dikteren plutselig var død ...
I 1953 tar psykosen henne for fullt, og hun forteller i den neste samlingen, I en våkenatt (1954), om hvordan jeget har gått i stykker:
PARADOKS
Venn, jeg er én!
Jeg vil ikke dele
min kilde, min farge
av smerter,
ordløs som sten
midt i en dam av frosker.
For jeg er to!
Der hvor en avgrunn ryker
av blodige lemmer og dødsskrik
ligger min fortid kløvet –
der mellom himmel og helvete
ligger jeg, knekkede bro!
Gunvor Hofmo lot seg ikke knekke som poet. Hennes fjerde og femte diktsamling: I en våkenatt (1954) og Testamente til en evighet (1955) utkommer etter det psykotiske sammenbruddet, og får også meget gode kritikker. Så er hun taus i 16 år før hun, fra Gaustad sykehus, i 1971 kommer med Gjest på jorden,og til og med får Kritikerprisen. Deretter utgir hun hele fjorten diktsamlinger frem til den 20. og siste, Epilog (1994), året før hun dør. Med dette gikk hun inn i rekken av betydelige kunstnere som på tross av alvorlige og langvarige sinnslidelser, har gitt oss verdifulle skatter.