Av alle sykdommer på jorda er kjærligheten den mest smertefulle...

Triztan Vindtorn Om forfatteren
Artikkel

under abstrakte neonskilt og stjernebilder

søkte jeg ly for ditt utilslørte forskerblikk

og opplevde korsangen fra din nakne kropp…

en aften passerte vi fiendtlige piggtrådsperringer

gikk usynlige over mørklagte duggmarker

hadde føttene på og kjente jordbuen under dem

bare verden tynget våre hudløse skuldre uten evne

til å lytte på havet … den uendelige musikk…

hvem kan beskrive dette uten å nevne månen

et ord jeg leste på dine fosforiserte lepper

snart var vi viklet inn i skydekket…

om litt skal du skyte min morgenfugl i strupen

slik fornuften spikrer oss til tankekorset

ikke som når kjærligheten er ubrukt

og vi kan gråte felles gledestårer

men slik et kamskjell åpner bløtdyrskroppen

og lepjer saltvann og iskalde månestråler …

hvem navigerer etter tordenskyene i seg selv

med messingsekstant i stedet for ord

og graverer felles spørsmål inn i havflaten

med en griffel av blod og brennende tentakler

mens øresuset langsomt fortaper seg i glemsel?

slik de samme skjell brålukker seg for sola

mens den snubler i sine krystalltær på flaten

og i dønningene på vei fra ingen steder …

langt borte svelger det samme vann en mørk ås

og får framkalt minnet om våre heteste favntak

på ukjente og kritthvite strender i hverandre …

under påfuglskyer og papegøyesang i fjerne penselstrøk

mens vi trodde at vannfargene var tette og holdbare

hvem vil ikke speile sine framtidige drømmer

i den andres forundrede og silkeglatte pupiller

uten å bli forstyrret av mørke tvilsreflekser?

mens bølgene deler solkloden i milliarder

av urolige og gnistrende lysfasetter

border jeg din spinkle farkost

fyller de barkede seil med varme tankevinder

så det indre lys kan slippe ut mellom glidelåsleppene

og endre livet fra å kjempe mot fossile skygger

til bevissthet om at perleporten eksisterer på jorda

og at ingen kan speile sitt ansikt i et opprørt hav …

stirrer på lyden fra det samme blågrønne osean

mens du fremdeles puster som en sluknende stjerne

ikke bare i erindringen men i et drømt solsystem …

slik etser jeg natten i daglige saltvannsbilder

og inn i den vakre avdelingen av tankearkivet

der akvarellene ikke river hverandre i stykker

eller neglene skraper havbunnen til blods

disse plogfurer formet med marerittets karakter

bare skipbrudne forteller om fra sine skumsprøytliv …

se de svarte skjær avtegnet mot horisonten

fremdeles lurer jeg på hvem du egentlig blir?

mens du klamrer deg til såpeglatte svaberg

langt der ute i din stormfulle drømmeseilas …

snart henger den fjerne klode i solnedgangsrepet

som et øye gjenklistret av honning og pollen

mens rødvinen blir borte som dugg for samme sol

ikke for å drikke kjærligheten sanseløs og fri

men av full kraft velte steinene bort fra sine huler

mens jeg ennå hører ekkoet fra dine øyne

Anbefalte artikler