Så hyggelig, da!

Artikkel

Jeg gav esken med rundstykker til legesekretæren. Hun smilte fornøyd idet hun kikket oppi den. «Så hyggelig, da!» sa hun, og jeg ble et øyeblikk litt usikker. Kunne jeg likevel fått avtale med legene på dette senteret uten å ha med lunsj til alle ansatte? Hadde jeg ikke fått tydelig instruks om det da jeg ringte og avtalte besøket, med beskjed om at de var åtte personer – tre av dem leger som jeg hadde bedt om avtale med.

Kanskje hun ikke visste at jeg ble avkrevd denne servicen, at det var en annen sekretær som hadde funnet en mulighet for å presse meg til å medbringe mat. Eller kanskje hun virkelig trodde at jeg gjorde det med glede. Å stresse ned i sentrum for å hente de bestilte rundstykkene. Selv om jeg var forsinket fra før. Å bakse meg inn gjennom alle dørene med esken under armen, i tillegg til det tunge informasjonsmateriellet jeg hadde med til pasientene deres. Å måtte betale over 200 kroner for maten deres, se at to av dem la vekk matpakken sin da de så at det var rundstykker på bordet. Det er aldri hyggelig å bli tvunget til noe.

Jeg føler meg litt uvel ved tanken på at jeg som velkvalifisert rådgiver på mitt område, godt oppdatert på mitt preparat, må kjøpe mat til åtte personer for at det skal være interessant for legene å høre på. Matpakkene som ble lagt vekk, viser jo at de vanligvis klarer å skaffe seg mat selv. Men siden jeg likevel skal komme, kan man jo passe på å skvise til seg et gratis rundstykke…

En eldre kollega fortalte meg om hvordan han for noen år siden slet med å få avtale på noen større legesentre. Så ringte han dem og fortalte at han nettopp hadde fått avbud på et møte og satt igjen med 20 rundstykker. Han lurte på om han kunne stikke innom en halvtime så de kunne spise opp disse. Synd om maten skulle gå til spille… Svaret ble ja, og han hastet fornøyd inn på bakeriet og kjøpte det han trengte. Igjen.

Hvor mange sentre ble lurt med denne metoden til den ble utdatert? I dag hadde det selvsagt ikke nyttet, lunsjavtalen er allerede opptatt, med maten avklart på forhånd. Han var med på å skape et behov med sine rundstykker og «avbudet». Nå får han enkelte steder ikke engang sitte sammen med legene mens de spiser rundstykkene hans. Han må levere dem i skranken, og når legene er ferdig med å spise, kommer de ut for å gi ham noen minutters oppmerksomhet. Takk for maten.

Er det dere eller legesekretærene deres som legger opp til dette? Er det stilltiende godtatt at sekretæren presser legemiddelkonsulenten til å medbringe mat, og så bare «blir det slik»? Så kan legene toe sine hender om problemstillingen kommer opp. Og før eller siden gjør den vel det, slik mediene jakter på økonomisk kriminalitet og enkelte grupperingers evne til å grafse til seg fordeler.

Jeg undrer meg over at dere ikke ser hulheten i denne servicen. Er preparatene mer effektive eller gunstigere for pasientene deres om dere får mat under besøket? Er det den dyreste maten som er mest effektiv for å få avtalen? Blir det neste varm lunsj eller sushi for å få adgang?

En annen kollega forteller at det tidligere skjedde helt unntaksvis at man snakket om mat for å få en avtale. Det var gjerne de mest aggressive firmaene, kanskje de med preparater som av en eller annen grunn ikke klarte å konkurrere med de beste, som fant på slike fremstøt for å smøre legene. I dag virker det som kravet nesten er regelen fra legens side. Da kan ikke informasjonskvaliteten være det viktigste ved besøket.

Legemiddelindustrien er blitt beskyldt for å drive hard markedsføring. Dette tok industrien på alvor, og gjorde mye for å rydde opp i eventuelt grums. Ett av tiltakene var å få i stand en avtale med Den norske lægeforening om kjøreregler. I den avtalen står det at legemiddelindustrien ikke skal tilby og legene ikke kreve servering av mat i forbindelse med informasjonsavtaler.

Akter Den norske lægeforening å gjøre noe for å få sine medlemmer til å respektere den avtalen foreningen har inngått? Eller skal foreningen også toe sine hender og si at det «bare ble slik»? Så hyggelig, da!

Registrert legemiddelkonsulent og snittebærer

Forfatterens identitet er kjent i redaksjonen, men på grunn av sakens karakter får vedkommende være anonym. Red.

Anbefalte artikler