Hjertestans og vellykket gjenoppliving
Henimot forrige århundreskifte ble det utført til dels store inngrep både innen generell kirurgi og gynekologi. De første nefrektomiene i Norge ble utført i 1888, og i løpet av 1890-årene ble slike operasjoner vanlige. I samme perioden ble det også gjort til dels store inngrep på mage-tarm-tractus, slik som stomioperasjoner ved ileus og reseksjoner på grunn av cancer. De første operasjonene på brystveggen ble utført i samme tidsperiode (6). I 1890-årene ble det vanlig å fjerne livmoren hos kvinner med blødninger og svulster, og det ble foretatt inngrep hos kvinner med ekstrauterin graviditet.
Pasienten som fikk hjertestans og som ble vellykket resuscitert av Igelsrud, var en kvinne som skulle få fjernet livmoren. Igelsrud hadde gjennomført flere slike operasjoner og hadde også bedøvd mange med kloroform. Han var også kjent med at kloroformanestesi var forbundet med plutselige dødsfall, og at det foregikk en diskusjon om hva som var tryggest av eter og kloroform. De første årene ble det rapportert flere hundre dødsfall. Dette var så alvorlig at myndighetene i England nedsatte en komité for å utrede problemet. I 1874 kom den første rapporten om en vellykket hjerte-lunge-redning ved åpen hjertekompresjon hos hund. Sveitseren Moritz Schiff lot hundene få en overdose kloroform til hjertet stoppet. Brystkassen ble så åpnet og det ble gjort kompresjon av hjertet. I løpet av noen minutter kom hjertet i gang for egen maskin (1). Det er rimelig anta at Igelsrud kjente til dette.
Kvinnen var 43 år gammel, tynn og fysisk preget av sin cancer i livmoren (7). Det ble gjort en total abdominal hysterektomi, og idet operasjonen var i ferd med å bli avsluttet, kollapset pasienten. Det ble satt i gang med kunstig respirasjon, pasienten ble lagt i sjokkleie, og andre tiltak ble gjort for å få i gang hjertet. Da dette var uten effekt i 3 – 4 minutter, ble deler av 4. og 5. ribbe fjernet og perikard åpnet. Hjertet ble grepet mellom tommelen på forsiden av hjertet og fingrene bak, kraftig og rytmisk massasje ble gitt i ca. ett minutt før hjertet begynte å slå på egen hånd. Pulsasjonen var svak til å begynne med, men etter ca. ett minutt til ble pulsen følbar og hjertet startet å slå regelmessig. Pasienten ble utskrevet fra sykehuset etter fem uker.
Som nevnt finnes det ingen rapporter eller publikasjoner om denne hendelsen fra Kristian Igelsrud selv. I desember 1902 var Igelsrud på studietur til Philadelphia i USA, og der besøkte han avdelingen til dr. W.W. Keen, som var professor og sjef ved den generelle kirurgiske avdelingen. Keen var ingen hvem som helst innen amerikansk medisin. Wiliam Wiliams Keen ble født i 1837 og tok sin medisinske embetseksamen i 1862 i Philadelphia. Han startet sin karriere i hæren og fikk mye erfaring og god trening under den amerikanske borgerkrigen. I perioden 1864 – 66 foretok han en studietur i Europa. I 1899 ble han professor i kirurgi. Noen av hans operasjoner og prosedyrer vakte oppmerksomhet verden over: drenering av hulrom i hjernen og vellykket fjerning av store hjernesvulster. Han var også med på en hemmelig operasjon av president Grover Cleveland (1837 – 1908). Presidenten hadde fått cancer i munnhulen og inngrepet var omfattende og det måtte lages kjeveproteser for at presidenten skulle greie å snakke tydelig. For å unngå uro ble den holdt hemmelig, og det vakte betydelig oppsikt da operasjonen ble kjent.
Hos Keen overvar Igelsrud en total laryngektomi utført på en mann med en stor tumor i larynx. Tumor ble fjernet med mye strev i kloroformnarkose. Plutselig ble pasienten pulsløs og cyanotisk, og Keen foretok via øvre abdomen en intern hjertemassasje. Etter en halvtimes forsøk ble det hele avsluttet og pasienten døde. Kristian Igelsrud kunne etterpå meddele professor Keen at han hadde gjennomført en vellykket intern hjertekompresjon året før. Keen publiserte sin egen kasuistikk og Igelsruds kasuistikk i april 1904 i The Therapeutic Gazette som ble utgitt i Detroit, USA (7). I denne artikkelen omtales 23 andre historier om intern hjertekompresjon, deriblant en fra Damark. Igelsruds var den eneste vellykkede av dem Keen hadde samlet informasjon om. Keen var blitt både forbauset og overrasket over Igelsruds historie, og den ble ikke mindre imponerende når man kjenner til de forholdene og forutsetningene Kristian Igelsrud arbeidet under.
Kolleger i Danmark mener at den første vellykkede gjenoppliving ved hjelp av åpen hjertekompresjon ble foretatt i Næstved i 1900 av Hjalmar Maag (1853 – 1912). Og på et vis har de rett. Historien likner den i Tromsø, også her dreier det seg om hjertestans i forbindelse med en kloroformanestesi. Pasienten var en 27 år gammel frisk arbeider som skulle opereres for isjias. I en annen artikkel der hendelsen er beskrevet, heter det: «som det desværre saa ofte sker, ramte Kloroformdøden i dette Tilfælde en Patient, hvis Operation paa ingen Maade var vitalt indicert» (8). Operasjonen ble foretatt 24. oktober 1900, og det ble brukt en Esmarch-inhalator. Etter ti minutter var pasienten i dyp nok anestesi. Hans tilstand var stabil helt til kirurgen begynte å skjære. Da gav pasienten imidlertid fra seg lyder, og det ble gitt mer kloroform. Straks etter dette fikk pasienten problemer. Tungen ble trukket frem, og det ble gitt kunstig ventilasjon. Situasjonen normaliserte seg, men etter enda en slik episode ble pasienten livløs. Det ble gjort trakeostomi, og etter at pasienten ble funnet pulsløs, ble brystet åpnet, og det ble gitt direkte kompresjon av hjertet. Etter noen få kompresjoner fikk Maag hjertet i gang. Pasienten døde imidlertid etter ca. 12 timer uten å komme til bevissthet. Altså var Igelsruds åpne hjertekompresjon den første som i streng forstand var vellykket.
Kristian Igelsruds operasjon i Tromsø i 1901 er sammen med Heibergs grep (Jacob Heiberg (1843 – 88)) for å oppnå frie luftveier norsk medisins viktigste bidrag til anestesiens utvikling og var også starten på norsk medisins mange vellykkede bidrag til hjerte-lunge-redningens utvikling.
Det fascinerende med denne historien er at Igelsrud i faglig ensomhet og under primitive forhold skaffet seg ny medisinsk-faglig viten.