Kampen mot fylleriet
«Brændevinsdrikk er mer eller mindre utbredt overalt i Sogn både som stimulans og medisin, og Almuen tror at Brændevinsflasken i Sogn bør følge Manden som Skyggen Legemet,» skrev Dahl i 1832 (5). Han anså brennevinsbruken som en viktig årsak til «moralsk, fysisk og økonomisk Fordærvelse» blant sin menighet. Han opplevde at bønder han hadde hjulpet til å bli selveiere, drakk seg fra gård og grunn.
Bare i det lille stedet Eivindvik var det 8 – 10 brennevinsutsalg. Fra 1816 fikk alle gårdbrukere i landet rett til å brenne eget brennevin. Til produksjonen brukte man korn og poteter. Alkoholforbruket steg ifølge kildene fra 6,8 liter per innbygger i 1816 til hele 16 liter i 1830. I 1840 var det i landet nesten 1 400 større brennerier i drift (2). Likevel var det gauking og smugling i tillegg.
Det var vanlig skikk med brennevin ved høytider og sammenkomster som barnedåp og begravelser. Både prestegårdsdrengene og kirketjeneren i Eivindvik solgte brennevin fra kjelleren på prestegården under og etter gudstjenesten. Følgene var strid, slagsmål, sædløshet og tyveri, og man måtte ha vakthold i prestegården og kirken ved prekensøndagene. 20 – 30 barn måtte årlig bortsettes for fattigkassens betaling (4). «Jeg har stedse anseet det for min, og enhver rettsindig Embedsmanns Pligt med Alvor og Kraft at modarbeide dette Onde,» skrev Dahl.
I 1827 kom en ny lov som forbød andre enn autoriserte gjestgivere å selge brennevin, og bare til gjennomreisende, men dette ble lite respektert (2). Gjestgiverne og lensmannen nektet å huse tingsetene dersom de ikke fikk selge brennevin. Dahl lot derfor tingsamlingene holde til i prestegården, og fikk flere gjestgivere og sågar lensmannen mulktlagt for ulovlig brennevinssalg (5). For egne midler kjøpte han også opp tre av gjestgivergårdene for å få slutt på brennevinssalget der. Dahl arbeidet for avskaffelse av «Bustebedingen», en skikk der nygifte reiste rundt og tigget såkorn og annet, og der det ifølge skikken var påbudt å gi. Ofte var det brennevin som ble gitt. Prestene arbeidet også hardt for å begrense «Nattesvermeriet/Natteløberiet», som hang sammen med brennevin. Flere steder i Sogn var hvert fjerde barn født «uekte» (2).
Ikke uventet møtte Dahl mye motstand i dette arbeidet, også fordi det i kirken var vanlig å «gje att i skåla» for brennevinsskjenkingen. Da riksstyret til slutt forbød hjemmebrenningen, fikk Dahl sterkere kort på hånden og fikk skattlagt brennevinsutsalgene hardt. Han fikk til og med bøtelagt stormenn som løytnant Knagenhjelm og Falch fra Sogndal for brennevinssalg ved en bispevisitas i 1833 (5).