Aktivering av det non-spesifikke infeksjonsforsvaret
Makrofager kan enten være hvilende – det er det normale – eller aktiverte. Aktivering kan skje gjennom påvirkning av gammainterferon, produsert av andre immunceller, oftest som følge av en reaksjon i det spesifikke immunapparat, eller direkte av bakterie- og sopprodukter. Reaksjonen på mikrobielle produkter er eksempel på at evolusjonen har utviklet mekanismer som raskt registrerer stoffer som er særegne for mikrober, og som følgelig er pålitelige kjemiske alarmsignaler om infeksjon. Eksempler på bakterieprodukter som kan aktivere makrofager direkte, er lipopolysakkarider, peptidoglykaner, lipoteichoinsyre, lipoarabinomannan, beta-1,3-glukaner og lipopeptider. Eksempler på stimulerende komponenter av sopp eller protozoer er glukaner, kitin, mannan og glykosylfosfatidylinositol. Det finnes også substanser som demper makrofagenes reaksjonsevne, for eksempel lipofosfoglykan fra Leishmania donovani (4).
Den naturlige introduksjonen i kroppen av mikrobielle makrofagaktiverende substanser skjer i form av intakte mikrober – bakterier, virus, sopp eller protozoer, og ved naturlig og uunngåelig inntak av mikrobielle produkter fra det miljø vi lever i. Kanskje er kroppen gjennom evolusjonen blitt avhengig av et visst inntak av mikrobielle produkter for å fungere adekvat (5).
I mange år har det vært forsøkt å renfremstille stoffer som kan aktivere det mesenkymale forsvar uten selv å lede til infeksjon eller alvorlig betennelse. Lipopolysakkarider kan vanskelig benyttes fordi de er for toksiske – antakelig mest fordi de stimulerer til altfor kraftig produksjon av tumornekrosefaktor.
Mest lovende er bakterie- og soppkomponenter av typen beta-1,3-glukan (fig 3). Stoffer av denne typen har i eksperimentelle systemer vist seg ekstremt effektive som infeksjonsbeskyttere mot virus, bakterier, sopp og parasitter (6 – 9), og de har ingen toksisk virkning i konsentrasjoner som ligger langt over det som er aktuelt å bruke til infeksjonsbeskyttelse. Beta-1,3-glukaner virker ikke bare ved å øke organismens evne til mikrobedrap, men beskytter (fig 4) også mot sjokk forårsaket av bakterielle endotoksiner (lipopolysakkarider), noe som kan henge sammen med at beta-1,3-glukan motvirker endotoksinindusert produksjon av tumornekrosefaktor (10) og lipopolysakkaridindusert toksisitet (11, 14).
Det mesenkymale system er viktig ikke bare i forhold til infeksjon. Makrofager produserer vekstfaktorer og regulerer dermed sårtilheling og arrdanning, og denne prosessen kan også påskyndes av beta-1,3-glukan (15).
Eksperimentelle studier har vist slående antitumoreffekter av makrofagstimulerende stoffer (16, 17). I Japan er beta-1,3-glukan i bruk for å motvirke immunsuppresjon som følge av strålebehandling og bruk av cellegifter, og til å stimulere kroppens egen evne til å kvitte seg med kreftceller (18). De fleste studier av dette slag er gjort ved å injisere beta-1,3-glukan, men erfaringer fra Japan tyder på at også oral tilførsel kan gi virkning. BCG som også er en makrofagstimulator, brukes som kjent i behandling av blærepapillomer.