Metanolanalyser som «alle» kan utføre – diagnostisk hjelp eller etisk problem?

Ragnar Bye Om forfatteren

I den senere tid har flere nordmenn dødd av eller fått varige, alvorlige skader, av metanolforgiftning.

Påvisning og konsentrasjonsbestemmelse av metanol i etanol utføres – i offentlig sammenheng – i dag av laboratoriene ved de store sykehusene og av KRIPOS. Det tar ofte 1 – 2 dager eller mer før resultatene foreligger. Årsaken til dette er ikke at selve analysen tar lang tid (mindre enn en time), men at prøvene skal fraktes til de (få) offentlige laboratorier som utfører denne type analyser, og at de der kanskje må «stille i køen» av andre viktige analyser.

Det er sannsynlig at muligheten for å redde flere mennesker fra død eller alvorlige skader vil kunne øke hvis en foreløpig analyse av den beslaglagte eller innleverte spriten kan utføres langt hurtigere, dvs. «på stedet». Da kan pasienten bli transportert hurtigere til et større sykehus, slik at diagnose kan stilles og behandling iverksettes raskere.

Det finnes faktisk en slik metode tilgjengelig. Metoden er ikke lenger kjent blant dagens kjemikere og farmasøyter, rett og slett fordi den er «for gammel» – den «forsvant» fra litteraturen og farmakopeene i begynnelsen av 1960-årene.

Metoden er en «reagensglassmetode» hvor en gitt mengde mistenkelig sprit tilsettes visse mengder av fire ulike løsninger (reagenser). I løpet av 30 minutter fremkommer det en rødfarge hvis metanol er til stede; jo høyere metanolkonsentrasjon, jo sterkere farge. Fargen kan sammenliknes med løsninger av etanol med kjente metanolkonsentrasjoner, som er behandlet på samme måte. Metoden er selvsagt ikke så nøyaktig som den gasskromatografiske metode som i dag anvendes ved laboratoriene, men den er nøyaktig nok til å bestemme om spriten for eksempel inneholder 0,1; 1; 2; 5; 10 eller 15 % metanol. Metoden kan ikke på noen måte være et alternativ til den gasskromatografiske metoden som anvendes ved laboratoriene, men er en form for «førstehjelpsanalyse».

En slik analyse kan utføres nærmest overalt: Ved legevakter, alle sykehus, små sykestuer, helsestasjoner etc., altså overalt hvor kontakt med mistenkelig sprit kan tenkes. Dette reiser spørsmålet: Da kan vel også andre enkelt utføre analysen – for eksempel smuglere, mellommenn og kjøpere av illegalt importert etanol? Svaret er ja. Dette reiser et etisk problem: Bør metoden offentliggjøres av grunner nevnt ovenfor – eller – bør den forbli glemt fordi «uønskede» personer kan tenkes å benytte seg av den?

Jeg mener at de sistnevnte betenkelighetene ikke er viktige nok i forhold til fordelene man kan oppnå ved en hurtig analyse som kan bidra til en tidligere diagnose. Og det er jo faktisk slik at en «analyse» utført av lovbryterne også kan spare liv. En spredning av metoden til mulige brukere i helsevesenet vil derfor være nyttig.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler