Praktiserende spesialister

Harald Guldsten Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 22/2002 har Tor Iversen & Gry Stine Kopperud en artikkel om befolkningens bruk av spesialisthelsetjenester (1). Formålet med studien er å undersøke i hvilken grad individenes helse og tilgjengelighet til spesialisthelsetjenesten påvirker den faktiske bruken av offentlig finansierte spesialisthelsetjenester. Artikkelen skiller mellom spesialisthelsetjenester utført av privatpraktiserende spesialister og av offentlige sykehus.

Forfatternes forbruksdata er fra 1997 – 98, mens kapasiteten i spesialisthelsetjenesten er beregnet med data fra 1999 – 2000. I sin fortolkning av undersøkelsen konkluderer forfatterne med at privatpraktiserende spesialister oppfattes som et alternativ til allmennpraktiserende leger. De tar forbehold ved å anføre at det trolig har vært en reduksjon i antall private spesialister uten driftsavtale i denne perioden, samt at deres tall trolig undervurderer omfanget av privat spesialistpraksis i 1997 – 98.

Forfatternes forbehold er i høyeste grad på sin plass. Ved gjennomføringen av den såkalte Ot.prp. nr. 47-prosessen (2, 3) ble det med virkning fra 1.7. 1998 inngått driftstilskuddsavtaler med privatpraktiserende spesialister i et antall som medførte en økning av antall hjemler fra 396 til 1 062 (4). Den kraftige økningen i avtaler skyldtes at fylkeskommunene opprettet driftsavtaler med legespesialister i allerede eksisterende privatpraksiser. Det er dermed god grunn til å sette spørsmålstegn ved de grunnlagsdata som Iversen & Kopperud har brukt i undersøkelsen.

Et annet og meget viktig poeng i denne sammenheng er innføring av regler om krav til henvisning for at de praktiserende spesialistene skal kunne motta trygderefusjon for pasientbehandlingen. Både spesialister med og spesialister uten driftstilskuddsavtale kunne frem til innføringen av fastlegeordningen velge å undersøke og behandle pasientene uten at det forelå henvisning fra annen lege. Etter 1.6. 2001 må pasientene (med få unntak) dokumentere at indikasjonene for behandling eller undersøkelse av spesialist foreligger, ved at det oppstilles krav til henvisning fra annen lege.

Paul Hellandsvik anfører i sin kommentar i samme utgave av Tidsskriftet (5) at det er vanskelig å bedømme om fortolkningen er riktig. Det synspunktet deler jeg fullt ut. Dagens situasjon i spesialistpraksis med ca. 1 100 avtalehjemler og innføring av henvisningskrav i 2001 gir betingelser for spesialistpraksis som gjør at konklusjoner i publikasjonen ikke uten videre kan overføres til i dag.

Anbefalte artikler