Leddgikt i Nord-Norge

Tove Riise Om forfatteren
Artikkel

Leddgikt (revmatoid artritt) er en autoimmun sykdom som først og fremst angriper ledd. Smerter og stivhet i leddene, spesielt om morgenen, er typiske symptomer på sykdommen. Ofte er dette ledsaget av generell tretthet. Det mest vanlige funn er symmetrisk leddhevelse. Leddsymptomer og funn kan i noen tilfeller ledsages av såkalte ekstraartikulære manifestasjoner som subkutane noduli, vaskulitt, perikarditt, pulmonale noduli, interstitiell fibrose, mononevritt, polynevropati, Feltys syndrom, glomerulonefritt, episkleritt eller skleritt. Leddgikten kan også angripe synovialvev mellom de øverste nakkevirvler. Etiologien er fremdeles ukjent, forløpet svært ulikt fra pasient til pasient, og behandling av sykdommen representerer således en stor utfordring.

Hensikten med studien var å bestemme insidens og prevalens av leddgikt i Troms fylke. Videre ønsket vi å undersøke hvordan behandling med sykdomsmodifiserende medikamenter (såkalte DMARDS), cellegifter og kortison hadde forandret seg over en periode på 18 år. Vi ønsket også å undersøke total dødelighet og årsakspesifikk dødelighet.

Journalene til 2 282 pasienter som hadde fått diagnosen leddgikt en eller annen gang ifølge Regionsykehuset i Tromsøs (nå Universitetssykehuset Nord-Norge) datasystem i perioden 1987 og 1996, ble gjennomgått. Etter å ha ekskludert pasienter som ikke tilfredsstilte kriteriene for leddgikt, satt vi tilbake med 1 154 pasienter. Vi registrerte mange opplysninger vedrørende disse pasientene ved gjennomgang av journalene, og en gruppe pasienter ble fulgt prospektivt med tanke på dødelighet.

Vi fant lav insidens (28,7 per 100 000 per år i perioden 1987 – 96) og lav prevalens (0,47 % per 1.1. 1994) for leddgikt i Nord-Norge. Funnene var imidlertid sammenliknbare med det som er funnet i USA, Hellas, Finland og Oslo. Vi fant ikke noe fall i insidensraten de senere år, noe som har vært beskrevet i enkelte andre studier.

Vi fant at pasienter diagnostisert i perioden 1988 – 96, ble behandlet mer aktivt enn pasienter diagnostisert i perioden 1979 – 87. Videre fant vi en dobling av mortaliteten blant leddgiktpasientene sammenliknet med kjønns- og aldersmatchede kontrollpersoner. Det var økt dødelighet pga. infeksjoner og brå død sammenliknet med kontrollpersonene. Dette resulterte i undersøkelse av dødeligheten blant leddgiktpasienter som hadde fått påvist atlantoaksial glidning, og vi fant også hos disse økt dødelighet sammenliknet med leddgiktpasienter uten atlantoaksial glidning i nakken. Det er derfor viktig å kontrollere de øvre nakkevirvlene hos disse pasientene nøye, gjerne med MR, som er et mye bedre diagnostisk hjelpemiddel enn tradisjonell røntgen.

  • Avhandlingens tittel

  • Rheumatoid arthritis in Northern Norway: a clinical and epidemiological survey

  • Utgår fra

  • Institutt for klinisk medisin

  • og

  • Institutt for samfunnsmedisin

  • Disputas 19.10. 2001

  • Universitetet i Tromsø

Anbefalte artikler