Legearbeidsmarkedet

Hans Kristian Bakke Om forfatteren
Artikkel

Å ­lage sikre prognoser for legearbeidsmarkedet er et vans­ke­lig arbeidsfelt. Likevel er det nødvendig at slike prognoser utarbeides for å ha en løpende overvåking av utviklingen. Det å kunne beregne behovet for leger i fremtiden, er en viktig funk­sjon for å opp­rett­hol­de tilliten til velferdsstaten. Da må det imidlertid forhindres at vi får slike jojoeffekter i opptak til de me­di­sins­ke fakultetene som vi har vært vitne til de siste 15–20 år. I et slikt prognosearbeid må man ikke overse det faktum at det i dag er en klar underdekning av leger i store de­ler av den offentlige helsetjenesten. Mange gamle på sy­ke­hjem får ­ikke tilfredsstillende legehjelp, og i store de­ler av psy­kia­trien er det udekkede behov.

Utviklingen på legearbeidsmarkedet er med jevne mellomrom et omstridt ­tema i Norge. ­Ofte er Legeforeningen blitt beskyldt for å sinke nyutdanningen av leger for å sikre seg ­høye lønninger.

Legeforeningen har forsøkt å tilbakevise disse beskyldningene gang på gang, ­uten å lykkes. For å bed­re kunnskapsgrunnlaget ­om utviklingen på legemarkedet, har legeforeningene i Norden siden 1978 hatt et tett sam­arbeid ­om utviklingstrekk i det nordiske legearbeidsmarkedet og lagt fremskrivninger på grunnlag av registrerte trender hvert annet år.

Legedekningen i Nor­ge tilsvarer nå én ­lege per 270 innbyggere. Det har vært en særlig sterk vekst i antall leger på 1990-tallet, med en økning på 42 % på ti år. Likevel var det frem til 1998 et økende antall ubesatte legestillinger, fordi stillingsveksten var meget sterk i det offentlige helsevesenet på 1990-tallet, spe­sielt i sykehusene. Etter 1998 har stillingsveksten avtatt betydelig, selv ­om veks­ten i allmennlegetjenesten har vært sterkere enn tidligere. Sammen med en økende tilgang av nye leger til Norge, har dette ført til at antall ubesatte lege­stil­lin­ger har vært kon­ti­nuer­lig synkende etter 1998.

Fremskrivninger viser at Nor­ge vil få en langt bed­re legedekning enn de øvrige nordiske landene. Nor­ge har fra rundt 1990 hatt en sterk økning i antall medisinstudenter. Innenlands er opptaket nesten fordoblet, mens antall medisinstudenter i utlandet er blitt tre- til firedoblet. En tilsvarende vekst har ­ikke skjedd i de ­andre nordiske landene. Samtidig er veks­ten i antall uten­land­ske leger større i Nor­ge enn i de øvrige nordiske landene. Andelen uten­land­ske leger av leger under 67 år i Nor­ge utgjør nå 16,7 %. En siste faktor i fremskrivningene er at de store kullene av leger som når pensjonsalder, kommer se­ne­re i Nor­ge enn i Sverige og Danmark.

Det ser dermed ut til at vi vil kunne få et overskudd av leger i Nor­ge i løpet av et par år som vil kunne vedvare til etter 2015. Dette forutsatt at ­ikke stillingsveksten blir ve­sent­lig sterkere enn nå, at ­ikke nettoimmigrasjonen av leger til Nor­ge snur til nettoemigrasjon ­eller at ­ikke arbeidstiden per ­lege reduseres vesentlig.

Til tross for disse fremskrivningene: Det må likevel advares mot en ­ikke velfundert innstramming i utdanningen av leger. I 1983 fant et offentlig utvalg (Willumsen-utvalget) ut at det ville bli legeoverskudd. For å motvirke et slikt overskudd, besluttet myndighetene å redusere antallet som ble tatt ­opp ved medisinstudiet. Prognosen som lå til grunn for re­duk­sjo­nen var imidlertid bygd på at den økonomiske veks­ten ville bli langt lavere enn den faktisk ble. Den økonomiske veks­ten medførte at den offentlige hel­se­tje­nes­ten fikk en sterk stillingsvekst som resulterte i en betydelig legemangel. Å korrigere kursen ble, ­ikke overraskende, en langvarig prosess. Det tar minst seks år å utdanne en lege, og å utdanne en spe­sia­list tar ytterligere minst fem til seks år. Det betyr at å øke antall spe­sia­lis­ter tar 11–12 år.

Det er viktig at det tenkes langsiktig i dette arbeidet, og at prognosearbeidet ­ikke ­bare dreier seg ­om tallstørrelser, men ­like mye ­om kvalitet. Det medfører at for å utdanne leger som er godt kvalifiserte til sin legegjerning, må det lages tilfredsstillende rammebetingelser som sikrer tilstrekkelig rekruttering av aka­de­mis­ke lærekrefter til grunnutdanningen, faglig god veiledning i spesia­-list­utdan­nin­gen samt ­gode betingelser for en kon­ti­nuer­lig etterutdanning.

Det er også en forutsetning at turnustjenestens innhold blir lagt ­opp i henhold til målbeskrivelsen. Disse forhold tilsier etter Legeforeningens mening at gebyrstipendordningen bør avvikles for nye studenter. Legeforeningen deltar gjerne i et sam­arbeid med myndighetene for å ­lage ­gode prognoser som sikrer godt utdannede og godt faglig oppdaterte leger.

Anbefalte artikler