Antikoagulasjonsbehandling ved atrieflimmer

Emil Onshuus Om forfatteren
Artikkel

Jeg viser til innlegg av Helge Ræder & Odd Kildahl-Andersen i Tidsskriftet nr. 6/2002 angående antikoagulasjonsbehandling ved atrieflimmer (1). Jeg er svært glad for at de engasjerer seg i denne viktige problemstillingen med warfarinbehandling av eldre pasienter, men har noen kommentarer til deres noe negative syn på slik behandling for personer i denne aldersgruppen.

Det er vel kjent at atrieflimmer som årsak til hjerneslag øker med alderen, og den risikoen for hjerneslag som kan forklares av atrieflimmer, øker fra 1,5 % i aldersgruppen 50 – 59 år til 23,5 % i aldersgruppen 80 – 89 år (2). Jeg synes det er litt provokativt når de trekker frem en enkeltstudie (SPAF-II-studien) for å konkludere med at blødningsrisikoen for pasienter over 75 år er 4,2 % per år. Denne studien anbefalte et altfor høyt INR-nivå (2,0 – 4,5), mens det i alle internasjonale (3) og nasjonale (4) retningslinjer er anbefalt et INR-nivå på mellom 2,0 og 3,0. Det er jo vel kjent at økt INR-nivå gir økt blødningsrisiko. Forut for SPAF-II-studien var det publisert fem primærprofylaktiske studier med warfarin ved atrieflimmer som viste en risiko for intrakranial blødning på bare 0,3 % per år hos pasienter over 75 år, altså bare en sjettedel av hva man observerte i SPAF-II-studien (3). Det er sannsynligvis ikke høy alder, men for høyt INR-nivå, som gjør at blødningsrisikoen blir så høy i SPAF-II-studien.

Warfarinbehandling er svært effektivt hos eldre når den gjennomføres på en ordentlig måte. God kunnskap om dosering og monitorering hos behandlende lege og god pasientetterlevelse er en forutsetning. På grunn av den enorme økningen i embolifaren hos de eldre, bør økt gevinst heller enn økt blødningsfare vektlegges.

Det finnes mange pasienter over 80 år som er fullt i stand til å gjennomføre warfarinbehandling på en utmerket måte. Det er svært uheldig at mange av disse ikke får midlet på grunn av feilinformasjon om blødningsfaren. Resultatet er at acetylsalisylsyre, som er et mye dårligere alternativ, blir løsningen – med betydelig større risiko for hjerneslag og stor grad av funksjonshemning som resultat.

Anbefalte artikler