Bildeoppfatning og tolking
Sentrale begreper i radiologi er evnen til å påvise patologiske forandringer (persepsjon) og tolkingen av disse funnene (interpretasjon).
Persepsjon kan være en objektiv og etterprøvbar prosess hvor det å påvise tilstedeværelse eller fravær av patologiske forandringer i mange tilfeller er forholdsvis ukomplisert. I slike tilfeller kan man stille opp objektive kriterier som kan benyttes i den videre diagnostiske prosess og som gjør at den radiologiske diagnose blir relativ uproblematisk og reproduserbar (f.eks. tolkingen av ukompliserte cyster og tverrfrakturer i rørknokler).
Svært ofte er den diagnostiske prosess mer komplisert da de bildemessige forandringene ofte er beskjedne og subtile, f.eks. usikre fortetninger på røntgen thorax og asymmetrier ved mammografi.
Problemstillingen for radiologen er ofte om forandringer er uttrykk for en normalvariant, eventuelt et projeksjonsfenomen, eller om de er reelle patologiske forandringer tidlig i en sykdomsfase. Slike persepsjonsproblemer er vanskelige og utfordrende og vil naturlig nok medføre en varierende grad av diagnostisk usikkerhet samt kunne generere ytterligere bildediagnostisk utredning.
Tolkingen – interpretasjonen – av en påvist patologisk prosess står sentralt i bildediagnostikken. Oftest er de bildemessige uttrykk ikke spesifikke for én bestemt klinisk tilstand, men kan være forenlig med flere ulike sykdomsprosesser. I tolkingsprosessen må man ta hensyn til dette, men på den annen side må de differensialdiagnostiske muligheter avgrenses i en viss grad. Er radiologirapporten for uspesifikk og lite konsis/rådgivende, blir gevinsten av den bildediagnostiske utredning betydelig redusert. Noe av det vesentlige med en radiologirapport er jo nettopp å redusere den kliniske usikkerhet og avgrense differensialdiagnostikken (1).
En viktig faktor i vurderingen vil være de foreliggende kliniske opplysninger. Man kan til en viss grad si at en god radiologirapport blir til i en interaksjon mellom de bildemessige funn og de kliniske opplysninger. Jo mer utfyllende og relevante kliniske opplysninger som foreligger; desto lettere blir det på mange måter å avgrense de diagnostiske valgmuligheter.
En bildemessig tolking vil dels være basert på skjønn og dels på erfaringsgrunnlag. Slike subjektive aspekter vil naturlig nok medføre en viss variabilitet i tolking og dermed også muligheter for forskjeller i den radiologiske diagnose, en variabilitet som ikke bare er målbar mellom forskjellige radiologer (interobservatørvariabilitet), men også over tid hos den enkelte radiolog (intra-observatørvariabilitet) (2). En slik variabilitet er et naturlig forekommende fenomen som per se ikke har med diagnostiske uoverensstemmelser eller gode/dårlige beskrivelser å gjøre.
Tolkingsbegrepet blir ytterligere komplisert av det faktum at det språklige begrepsapparatet man benytter ofte ikke er entydig definert. Eksempel på dette er begrepene skiveprolaps/skiveprotrusjon eller tumor/ekspansivitet/rundskygge.
Mangel på konsensus eller konsise definisjoner gjør at en og samme tilstand som er likt tolket og oppfattet av flere radiologer, blir omtalt og beskrevet på forskjellige måter.