Brødrene i Jumiège – det perifere nervesystem i tidlig fransk mytologi

Are Brean Om forfatteren
Artikkel

Den franske legenden om de kongelige brødrene i Jumiège er en fascinerende fortelling på mange plan og forteller ikke minst om en tidlig forestilling om det perifere nervesystemets betydning for muskulær bevegelse. Den er så vidt vites ikke tidligere omtalt i medisinsk litteratur. Legenden er udødeliggjort i Luminais’ maleri (fig 1) som henger i kunstmuseet i Rouen, og brødrenes påståtte grav (fig 2) kan ennå beskues i klosteret i landsbyen Jumiège i Normandie.

Figur 1   Les Enervés de Jumiège, maleri av Evariste-Vital Luminais (1822 – 1896) (2)

Figur 2   Brødrenes påståtte grav kan ennå beskues i munkenes tidligere sovesal. Graven hadde en sentral plassering i det som nå er ruinene av kirken Saint-Pierre i Jumiège (2)

Myten

Historien er nedfelt skriftlig i flere kilder, den nedenstående gjenfortellingen baserer seg i hovedsak på den versjonen som foreligger i et manuskript fra 1300-tallet: ”La vie et légende de nostre bonne et glorieuse mère, Madame sainte Baultheur Royne de France” (som referert hos Bosquet (1) og Allais (2)). Ifølge denne hadde kong Klodvig II av Frankrike (ca. 638 – 659 e.Kr.) fem sønner med sin dronning Bathilde. Etter noen år som regent bestemte kongen seg for å reise på pilegrimsferd til Jerusalem og overlot styringen av sitt kongerike til dronningen. I farens fravær varte det imidlertid ikke lenge før den eldste av sønnene ikke lenger ønsket å adlyde dronningen (”Alt hun ønsket at han skulle gjøre, gjorde han motsatt av”). I redsel for at sønnenes ulydighet satte selve kongerikets eksistens i fare sendte dronningen bud etter kong Klodvig. Straks Klodvig fikk høre dette, snudde han om og satte kursen mot Frankrike.

Da nyheten om kongens snarlige hjemkomst spredde seg, ble motstanden raskt organisert og kongens følge ble angrepet av en hær anført av hans to eldste sønner. Kongen slo på mirakuløst vis ned oppstanden og tok opprørerne til fange. Samtlige opprørere ble dømt til døden ”med den dødsmåten de etter rangen fortjente”, men både kongen og hans rådgivere kviet seg for å utmåle straffen mot de to ulydige prinsene. Det var derfor dronning Bathilde som i en ”guddommelig inspirasjon” bestemte at de i tillegg til å gjøres arveløse skulle miste ”den fysiske kraft og styrke”, og hun beordret at nervene til deres armer og bein skulle kappes (derav ”enervés”: de som er strippet for nerver, figurlig: slappe, avkreftede). De to brødrene ble deretter lagt om bord i en flåte med mat, vann og bare én tjener og satt i viljeløs drift nedover elven Seine.

Flåten strandet i Normandie ved klosteret Jumiège, der klosterets første abbed fant brødrene og forbarmet seg over dem. Brødrene viet deretter resten av sine liv til religiøse studier og bønn og gjenvant etter hvert også sin fysiske styrke. Kongen og dronningen fikk høre om sønnenes etter omstendighetene lykkelige skjebne og begav seg til Jumiège der de gledet seg over deres nye liv som munker. Klosteret ble etter dette kongelig begunstiget og fikk rikelige gaver.

Historiske fakta

Legenden er, til tross for tross sine litterære kvaliteter, i svært liten grad overensstemmende med de historiske fakta. Kong Klodvig II, beskrevet i litteraturen som en svak og lite dugelig konge, forlot sannsynligvis aldri Frankrike og døde 21 eller 22 år gammel etter seks års ekteskap som skaffet ham tre sønner (3). Det er derfor åpenbart at han ikke kunne ha hatt sønner som var gamle nok til å gjøre opprør mot ham i hans levetid.

Brødrenes påståtte grav (fig 2) er et imponerende stykke steinhuggerkunst og fremstiller to unge adelsmenn kledd i fotside drakter. Ut fra utsmykkingsdetaljer på graven er den i dag antatt å stamme fra 1300-tallet (4). I forbindelse med utgravninger ved klosteret på 1800-tallet ble det under gravmonumentet funnet skjeletter av en ung og en gammel person. Det er alt i alt derfor naturlig å anta at verken graven eller dens innhold kan settes i fysisk sammenheng med kong Klodvig IIs sønner.

Tiltrekningskraft

Likefullt har gravens mytiske tiltrekningskraft og legendens popularitet holdt seg gjennom århundrene. Det er antatt at dens tilblivelse engang på 1100 – 1200-tallet skyldtes klosterets behov for å vise sin spesielle kongelige begunstigelse for derved å tiltrekke seg donasjoner og privilegier i en tid preget av forfall og armod for Frankrikes mange klostre (4). Legenden inngår også i Pierre de Ronsards diktsyklus ”La Franciade” fra 1572 (5). Likeledes fikk legenden en renessanse tidlig på 1600-tallet da klosterets overhode hadde behov for å sikre kirken politisk makt i tiden rett etter de store religionskrigene, både i forhold til lokalbefolkningen og i forhold til kongemakten. En gjenoppliving av den gamle legenden var et ideelt middel for å oppnå begge disse mål.

Så godt kjent var legenden at befolkningen i Jumiège i flere århundrer, endog av enkelte i dag, blir kalt ”énervés” i ordets gamle franske betydning; slappe, avkreftede. At man relativt tidlig i fransk språk skilte mellom sener og nerver sees også hos poeten Jean-Baptiste Chassignet (1571 – 1635), som i diktet ”Tantost la crampe aus piés” har følgende verselinje: ”Le muscle, le tendon, et le nerf te travaille” (Muskelen, senen og nerven arbeider for/hos deg) (6).

Nervesystemets oppdagelse

Hippokrates (ca. 460 – 370 f.Kr.), i likhet med sin forgjenger Pythagoras (ca. 570 – 500 f.Kr.), mente at hjernen var setet for bevissthet og bevegelse, både ut fra sine observasjoner av hodetraumer som gav utfall i motsatt kroppshalvdel, og ut fra sine observasjoner av spinale traumer (7).

Den som skulle få mest gjennomslagskraft i ettertiden, var imidlertid Aristoteles (384 – 322 f.Kr), som regnes som den første som systematisk brukte disseksjonsfunn (riktignok fra dyr, ikke fra mennesker) som grunnlag for sine biomedisinske teorier (8). Paradoksalt nok førte dette til en fundamental feilslutning: Aristoteles observerte fosterutviklingen i egg og oppfattet hjertets pulsasjoner som det første tegn til liv. Ideen om et nervesystem var ennå ikke unnfanget, og han oppfattet derfor hjertet som det prinsipale setet for bevissthet og bevegelse. Hjernens rolle var regulerende, idet den primært skulle kjøle det varme blodet som utgikk fra hjertet. Muskulær bevegelse oppstod som et resultat av at det livgivende ”pneuma” ble distribuert fra hjertet gjennom blodårene, og derfra til musklene hvor det forestod muskulær kontraksjon (9).

Aleksandria

Det var først med Herophilos (ca. 325 – 255 f.Kr.) og hans samtidige Erasistratos (ca. 304 – 250 f.Kr.) at eksistensen av et nervesystem som løp parallelt med arterier og vener, ble erkjent (10).

Herophilos ble født i den greske byen Chalcedon og ble medisinsk utdannet hovedsakelig under legen og anatomen Praxagoras på øya Kos (11). Som ung mann flyttet han til Aleksandria hvor han praktiserte resten av livet. Erasistratos var født på den greske øya Chios og praktiserte i Aleksandria, dels sammen med Herophilos (12). Både Herophilos’ og Erasistratos’ skrifter er gått tapt, og det som er kjent av deres oppdagelser har vi gjennom senere kilder, ikke minst Galen som paradoksalt nok i sine skrifter gjorde det han kunne for å diskreditere særlig Erasistratos og miskjenne hans oppdagelser (12).

Herophilos og Erasistratos var sannsynligvis de første som dissekerte menneskelik. Disseksjon av dyr var allerede vanlig forekommende, men grekerne hadde store religiøse og kulturelle tabuer mot disseksjon av mennesker (11). Aleksandria lå imidlertid i Egypt, og egypternes lange balsameringstradisjoner muliggjorde humane disseksjoner (og, påstår enkelte, også viviseksjoner (10 – 12)) og banet dermed veien for en lang rekke betydningsfulle anatomiske og fysiologiske oppdagelser.

Herophilos var den første som skilte klart mellom nerver, arterier og sener. Han påviste likeledes at nervene hadde sin opprinnelse i hjernen og ryggmargen og sluttet derfra at det var hjernen som initierte voluntær bevegelse (11). I sitt anatomiske arbeid skilte han også klart mellom hjernenerver og spinale nerver og beskrev minst sju par hjernenerver. Erasistratos var først og fremst fysiolog. Han forkastet blant annet den enerådende humoralteorien og var sannsynligvis den første som skilte mellom sensoriske og motoriske nerver.

Etter Herophilos’ og Erasistratos’ død ble det imidlertid den empiriske skole som dominerte den aleksandrinske medisin. For empirikerne var medisinen en ren erfaringsvitenskap uten behov for et inngående forståelsesgrunnlag, og grunnlaget for videre anatomiske og fysiologiske studier falt dermed bort.

Galen

Den som først og fremst skulle prege de påfølgende hundreårs forståelse av anatomi var Galen (ca. 130 – 201 e.Kr.). Galen studerte også i Aleksandria, og må ha kjent til Erasistratos’ og Herophilos’ arbeider (13). I Galens fysiologiske betraktninger videreføres Aristoteles’ tanker om ”pneuma” (”spiritus vitalis”) utgående fra hjertet som den primære ”livsluft”, men Galen lar denne omdannes i lever (til ”spiritus naturalis”) og hjerne (til ”spiritus animalis”) (14). Slik kan han henlegge fornuften til hjernen uten å bryte med Aristoteles.

Av enda større interesse i denne sammenheng er hans utvetydige stadfesting av nervenes betydning for voluntær bevegelse. I det anatomiske arbeidet ”Om nervenes anatomi” skriver han, slik det er referert til hos Goss (15): ”Alle leger er enige om at ingen av det levende vesens deler verken har sansning eller bevegelse vi kan kalle målrettet uten en nerve, og at dersom nerven kuttes, blir delen umiddelbart bevegelsesløs og insensitiv” (artikkelforfatters oversettelse). I arbeidet ”Om affiserte områder” skriver han videre: ”Legene vet ikke engang at det er én rot ved de nervenes begynnelse som forsyner hele hånden og fra hvilken sansning kommer, heller ikke vet de at det er én annen (rot) for nervene som beveger musklene” (artikkelforfatters oversettelse).

Galen eksperimenterte også med ledering av motoriske nerver og påviste at motorisk aktivitet opphører etter ligatur av den aktuelle nerve (16). Han dissekerte aldri menneskelik, men gjorde omfattende disseksjoner på dyr, og refererer flere steder til Erasistratos’ arbeider. Galen var den siste av oldtidens store leger. Hans autoritet gjennom hele middelalderen var nærmest absolutt.

Avslutning

Det er naturlig å anta at Galens skrifter var kjent blant de lærde også i middelalderens Frankrike, og klostrenes sentrale rolle i hele middelalderen når det gjelder avskrifter og oversettelser av oldtidens verker, gjør det heller ikke usannsynlig at det i det relativt betydningsfulle klosteret i Jumiège fantes munker som kjente hans anatomiske arbeider. Det at begrepet om et nervesystem inkluderes i en legende med både kongelig og folkelig appell, er imidlertid mer overraskende idet det generelle utdanningsnivået i middelalderen på ingen måte muliggjorde bred folkelig lesing av Galens skrifter. Det faktum at legenden allerede fra 1300-tallet er omtalt i flere kilder og slik øyensynlig tidlig ble en del av den folkelige mytologi, vitner allikevel om at begrepet om et nervesystem allerede i middelalderen i større eller mindre grad kan ha vært kjent for andre enn de filosofisk skolerte.

Anbefalte artikler