Sårbarhet
En som er sårbar, har lett for å bli såret, står det i ordboken. Og et sår forklares både som en skade på hud eller slimhinne, og som en sjelelig smerte. Det kan altså dreie seg om en skade i vår fysiske berøringsflate mot omverdenen og som noe mindre håndgripelig, men kanskje enda mer intenst, for eksempel som følge av en krenkelse det kan være vanskelig å sette ord på, men som kan være verre og mer langvarig enn noen kroppslig smerte. Og er det ikke nettopp en forunderlig sammenheng mellom disse to betydningene av sårbarhet? Den sjelelige smerten er også et sår som oppstår i flaten hvor vi er i berøring med andre mennesker. Slik bar hud er utsatt og ubeskyttet, er vi, qua sårbare, sjelelig utsatt for de andres blikk, for deres tale og handlinger. Og det er ikke bestandig så mye som skal til.
Den danske teologen Knud Ejler Løgstrup formulerer dette på en treffende måte når han sier at i et møte med et annet menneske, selv i de mest upåfallende og rutinepregede situasjoner, holder du en ”flik av dette menneskets liv i din hånd”, og at ting du selv kanskje ikke legger merke til eller tenker over, kan ha stor betydning for hvordan den andre opplever å bli møtt (3). At dette generelle poenget blir desto viktigere i møtet mellom den profesjonelle hjelper og den hjelpsøkende, hvor sistnevnte ofte er både avhengig og avmektig, sier seg selv.
En gang jeg arbeidet i et rehabiliteringsprosjekt, kom en av beboerne til oss og sa at hun følte seg totalt mislykket, og at det ikke var noen mening i å fortsette rehabiliteringsarbeidet. Grunnen var at hun nå innså, sa hun, at hun aldri ville klare å gjøre seg totalt uavhengig av andre. Derfor ville hun heller aldri makte å leve opp til den målsetting om selvstendighet hun mente vi forventet av henne. Vi ble svært overrasket. Vi kunne ikke huske at vi hadde signalisert til denne beboeren at vi forventet at hun skulle bli ”helt uavhengig”. Etter hvert innså vi imidlertid at vi, som en slags skjult agenda, kanskje opererte med en slik i og for seg absurd forestilling om uavhengighet.
Jeg tar med dette lille eksemplet som illustrasjon på hvordan det å legge stor vekt på autonomi kan forsterke et (falskt) selvbilde av usårbarhet. Det vil si, i det øyeblikk vi blir minnet på vår sårbarhet, er vi tilbøyelige til å tenke om dette som om det var uttrykk for svakhet, som en feil, en mangel, som en sviktende evne til å være sterk nok eller uavhengig nok.
Men autonomi kan vise seg å bli et falskt ideal hvis vi betrakter det isolert fra dets motstykke – sårbarhet. Et glatt, smilende fjes kan være det uhyggeligste av alt. Kanskje fordi vi føler at vedkommende ikke slipper noe av sin egen sårbarhet frem. Og uten på en eller annen måte å eksponere sin egen sårbarhet er det antakelig umulig å komme i berøring med andre mennesker. Det ligger for så vidt i selve uttrykket ”å komme i berøring med” at det er å gjøre seg sårbar – hud mot hud.